Å ta att trekket
Igor Guberman var i fangeleir i Sibir i fem år.
Foto: Imgsmail.ru
Når eg spelar simultan i fengselet, hender det ofte at motstandarane mine rører ei brikke utan å flytta henne, eller slepper brikka på eit felt og tek henne opp att. Eg lèt det passera. Men ein gong i fjor haust var det min tur: Ein stor, kraftig kar såg strengt på meg: «Rørt brikke går!» sa han. «Ah, så det er alvor no», skjøna eg. Eg konsentrerte meg ekstra om det partiet den kvelden.
Episoden får meg til å hugsa dei sjakkinteresserte russiske forfattarane som har vore internerte og kjenner miljøet. Varlam Sjalamov (1907–1982) er den mest kjende i sjangeren, med 17 år i den verste Stalin-leiren. Ein annan er Igor Guberman (f. 1936), som fekk fem år i Sibir i 1979 etter ei fabrikkert sak. Ei av historiene hans i ei memoarbok frå 2009 går – i stutte trekk – såleis:
«Ein ung fyr på knappe 20 år, Aljosja, arbeidde i straffeleiren. Han var stille og godhjerta og full av vyrdnad og kjærleik til meg. Eg kvidde meg for å spørja kvifor han hamna der. Éin gong fekk vi litt tid for oss sjølve ute på arbeidet. Vi sette frå oss hakker, økser, spadar og slikt og byrja spela sjakk. Han var mykje betre enn meg. Eg måtte stadig gjera om trekket mitt, men han var medgjerleg. Under partiet, medan eg lyfte opp ei brikke for å gjera om det siste trekket mitt, spurde eg endeleg kvifor han sat inne.
– For drap på ein god ven, sa han godlynt. – Alkohol? spurde eg automatisk. – Nei, vi drakk ikkje ei dråpe. Vi spela sjakk. Han dreiv og tok trekka attende. Som eit esel. Eg heldt det ikkje ut.
Eg slepte den tunge brikka attende der ho stod. – Ditt trekk, sa eg tappert, utan å sjå bort på arbeidsreiskapane. Vi spela vidare, røykte, diskuterte livet og naut samværet. Eg lærte Aljosja eit lite vers. Eg gjentok strofene for ein lukkeleg Aljosja medan eg tenkte omhyggeleg på dei neste trekka mine. Eg tok aldri meir att eit trekk.»
Sjølv om mange detaljar forsvinn i den redigerte omsetjinga mi ovanfor, ber eg lesaren tru meg på at ingen kan skriva om sjakk i fengselet som Sjalamov og Guberman.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal
meister i sjakk.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Når eg spelar simultan i fengselet, hender det ofte at motstandarane mine rører ei brikke utan å flytta henne, eller slepper brikka på eit felt og tek henne opp att. Eg lèt det passera. Men ein gong i fjor haust var det min tur: Ein stor, kraftig kar såg strengt på meg: «Rørt brikke går!» sa han. «Ah, så det er alvor no», skjøna eg. Eg konsentrerte meg ekstra om det partiet den kvelden.
Episoden får meg til å hugsa dei sjakkinteresserte russiske forfattarane som har vore internerte og kjenner miljøet. Varlam Sjalamov (1907–1982) er den mest kjende i sjangeren, med 17 år i den verste Stalin-leiren. Ein annan er Igor Guberman (f. 1936), som fekk fem år i Sibir i 1979 etter ei fabrikkert sak. Ei av historiene hans i ei memoarbok frå 2009 går – i stutte trekk – såleis:
«Ein ung fyr på knappe 20 år, Aljosja, arbeidde i straffeleiren. Han var stille og godhjerta og full av vyrdnad og kjærleik til meg. Eg kvidde meg for å spørja kvifor han hamna der. Éin gong fekk vi litt tid for oss sjølve ute på arbeidet. Vi sette frå oss hakker, økser, spadar og slikt og byrja spela sjakk. Han var mykje betre enn meg. Eg måtte stadig gjera om trekket mitt, men han var medgjerleg. Under partiet, medan eg lyfte opp ei brikke for å gjera om det siste trekket mitt, spurde eg endeleg kvifor han sat inne.
– For drap på ein god ven, sa han godlynt. – Alkohol? spurde eg automatisk. – Nei, vi drakk ikkje ei dråpe. Vi spela sjakk. Han dreiv og tok trekka attende. Som eit esel. Eg heldt det ikkje ut.
Eg slepte den tunge brikka attende der ho stod. – Ditt trekk, sa eg tappert, utan å sjå bort på arbeidsreiskapane. Vi spela vidare, røykte, diskuterte livet og naut samværet. Eg lærte Aljosja eit lite vers. Eg gjentok strofene for ein lukkeleg Aljosja medan eg tenkte omhyggeleg på dei neste trekka mine. Eg tok aldri meir att eit trekk.»
Sjølv om mange detaljar forsvinn i den redigerte omsetjinga mi ovanfor, ber eg lesaren tru meg på at ingen kan skriva om sjakk i fengselet som Sjalamov og Guberman.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal
meister i sjakk.
Fleire artiklar
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.