Diktet: Terje Johanssen
Foto: Ukjend / Gyldendal
Det finst diktarnamn du treffer på ofte, der du tenkjer: Han burde eg lesa. Men så blir dikta hans likevel ikkje lesne. Slik har det vore med Terje Johanssen (1942–2005). Eg takkar difor Ivar Roger Hansen som oppmoda meg om endeleg å lesa han. Det fekk meg til å lesa gjennom diktsamlingane hans, og også dikt i utval, Vid utsikt (2002). Og vid utsikt – topografisk, kulturelt og mentalt – er det i dikta til Johanssen, til det gamle Hellas, til opphavet hans, Lofoten, og innsyn i den menneskelege eksistensen. Geir Pollen skriv dette i etterordet til Vid utsikt: Han står «med sitt milde, greske blikk og sitt mørke, greske skjegg, som en moderne Homer tjoret fast til virkelighetens harde tre».
Pollen refererer òg til eit framifrå språkbilete hjå denne greske songaren i norsk lyrikk: «Hun hadde et hvitt sjal over skulderen/ som en brenning kastet opp av en bølge/ og knust mot en ishavskyst, der jeg ble født.» Vi synest vi kan høyre atterklangen av Afrodites fødsel, men då i ein nordnorsk, moderne røyndom.
Den seine delen av forfattarskapen inneheld episke dikt eg kunne tenkje meg å sitere, men av omsyn til lengd fall valet på dette diktet frå Jeg forklarer meg om kjærligheten mellom oss (1981). Der er eit dikt med ei varsemd og finkjensle som minner om Emil Boysons poesi. Augneblinken som blir skildra, varslar ein dobbel avskil – mellom dag og natt, ei skyming, der mørkret kjennest klårt og mjukt som fuglefjør, og der to menneske skil lag.
Det spesielle i dette diktet er språkbiletet «himlens myke tungtrafikk», som rimar med «bare et øyeblikk». Naudrim, ville vi kanskje tenkje, for «tungtrafikk» er ikkje nett eit poetisk ord. Men heller rimfunn, seier eg, for motsetningsfulle og undringsvekkjande «himlens myke tungtrafikk» fangar framifrå godt den meiningsfylte kvelden det er tale om: tagnaden mellom dei, tyngd med mange kjærlege tankar. Kanskje hadde strofa vore endå betre om «skyer» var med i nest siste versline, men godt er det i alle fall.
Ronny Spaans
Sammen, hver for oss
Lys og luft har falt til jorden
Kledd i grågåshus og fjær
formes kvelden om
til blankvannsdyp og tunge trær
Midt i dette myke mørket
som snart skal virvles bort
går vi hver for oss
og lukker til en åpen port
Luftens lupe pusses ren
av naken vind og glassklart regn
Hånden skjærer veven ned
og viser opp sitt skjulte tegn
Vi lytter litt der, du og jeg
mot himlens myke tungtrafikk
av fjær og fugl og vind og trær
Vi stanset, men bare et øyeblikk
Terje Johanssen
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det finst diktarnamn du treffer på ofte, der du tenkjer: Han burde eg lesa. Men så blir dikta hans likevel ikkje lesne. Slik har det vore med Terje Johanssen (1942–2005). Eg takkar difor Ivar Roger Hansen som oppmoda meg om endeleg å lesa han. Det fekk meg til å lesa gjennom diktsamlingane hans, og også dikt i utval, Vid utsikt (2002). Og vid utsikt – topografisk, kulturelt og mentalt – er det i dikta til Johanssen, til det gamle Hellas, til opphavet hans, Lofoten, og innsyn i den menneskelege eksistensen. Geir Pollen skriv dette i etterordet til Vid utsikt: Han står «med sitt milde, greske blikk og sitt mørke, greske skjegg, som en moderne Homer tjoret fast til virkelighetens harde tre».
Pollen refererer òg til eit framifrå språkbilete hjå denne greske songaren i norsk lyrikk: «Hun hadde et hvitt sjal over skulderen/ som en brenning kastet opp av en bølge/ og knust mot en ishavskyst, der jeg ble født.» Vi synest vi kan høyre atterklangen av Afrodites fødsel, men då i ein nordnorsk, moderne røyndom.
Den seine delen av forfattarskapen inneheld episke dikt eg kunne tenkje meg å sitere, men av omsyn til lengd fall valet på dette diktet frå Jeg forklarer meg om kjærligheten mellom oss (1981). Der er eit dikt med ei varsemd og finkjensle som minner om Emil Boysons poesi. Augneblinken som blir skildra, varslar ein dobbel avskil – mellom dag og natt, ei skyming, der mørkret kjennest klårt og mjukt som fuglefjør, og der to menneske skil lag.
Det spesielle i dette diktet er språkbiletet «himlens myke tungtrafikk», som rimar med «bare et øyeblikk». Naudrim, ville vi kanskje tenkje, for «tungtrafikk» er ikkje nett eit poetisk ord. Men heller rimfunn, seier eg, for motsetningsfulle og undringsvekkjande «himlens myke tungtrafikk» fangar framifrå godt den meiningsfylte kvelden det er tale om: tagnaden mellom dei, tyngd med mange kjærlege tankar. Kanskje hadde strofa vore endå betre om «skyer» var med i nest siste versline, men godt er det i alle fall.
Ronny Spaans
Sammen, hver for oss
Lys og luft har falt til jorden
Kledd i grågåshus og fjær
formes kvelden om
til blankvannsdyp og tunge trær
Midt i dette myke mørket
som snart skal virvles bort
går vi hver for oss
og lukker til en åpen port
Luftens lupe pusses ren
av naken vind og glassklart regn
Hånden skjærer veven ned
og viser opp sitt skjulte tegn
Vi lytter litt der, du og jeg
mot himlens myke tungtrafikk
av fjær og fugl og vind og trær
Vi stanset, men bare et øyeblikk
Terje Johanssen
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.