Diktet: Ove Røsbak
Foto: Anders Knudsen
Dikt med dialekt kan dra lesaren innåt seg, og dei kan dytte han vekk, om ein kjenner seg framandgjort i møte med orda. Men sjølv eit uvant ordval og ei uvand dialekt kan skape ei kjensle av nærleik i diktet, gjennom å syne ei haldning til språket som noko kroppsleg, munnleg, særeige, nedpå, nært.
Ein poet som har skrive dikt på dialekt heilt frå debuten med Lævandes dikt i 1978, er Ove Røsbak (f. 1959), frå Furnes, no busett på Lillehammer. Røsbak var berre 21 år gamal då han fekk Prøysenprisen i 1980, etter si tredje utgjeving. Han hadde tidleg funne ein tone og eit språk som òg viste seg å treffe lesarane. Vekas dikt er henta frå den fjerde boka hans, Aue i mai, som kom ut året etter.
Samlinga følgjer fleire spor. Eit av spora er eit utval gjendiktingar av den «folkekjære» amerikanske avantgardisten E.E. Cummings (1894–1962), eit anna er ei rekke «eskimodikt», og eit tredje handlar om vår, lengt, mogning og møter menneske imellom. Her er det fleire fine dikt, med varme linjer som «Det lufte sommar ta hud’n dinne/ Vøksi har du i vår, vøksi så/ kroppen din har fått grep om seg,/ rom i seg».
Og så er det fleire dikt som tematiserer diktinga sjølv, slik som dikt nummer 60. Diktet «er en trekkfugl», noko som kjem i rørsle av årstidenes veksling, av instinkt og eit innebygd kompass, som leitar seg fram med «sikkert hjerte». Det skaper si eiga verd, med eiga himling over.
Så kjem ei linje som er gåtefull, men kan hende også løgleg: «Det lyt hævja ut dom høgmelte katten i maga sinne».
Korleis skal ein forstå desse høgrøsta kattene? Vekk med skjerande ulåt, med vesen som er feilplasserte?
Diktet blir til ein stad mellom uvisse og intuisjon. Eit godt dikt «har støtt vøri der», sjølv om vegen fram kan ha vore kronglete og uklår. Og sjølv om det blei liggande att ein katt eller to midt i diktet.
Cathrine Strøm
60
Dikte lyt lete seg fram med sikkert hjerte
Det er en trekkfugl
Det vet å vasslengt er
Dikte har sjøllaga himler
som det kænn bli hengend ti
Det lyt hævja ut dom høgmelte katten i maga sinne
Det lyt tette att høla som det renn gjenferd tur
Det må modnes i vinda meda orda veks inn i det
og da dikte er framme
så har det støtt vøri der
Av Ove Røsbak
Frå Aue i mai (1981)
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dikt med dialekt kan dra lesaren innåt seg, og dei kan dytte han vekk, om ein kjenner seg framandgjort i møte med orda. Men sjølv eit uvant ordval og ei uvand dialekt kan skape ei kjensle av nærleik i diktet, gjennom å syne ei haldning til språket som noko kroppsleg, munnleg, særeige, nedpå, nært.
Ein poet som har skrive dikt på dialekt heilt frå debuten med Lævandes dikt i 1978, er Ove Røsbak (f. 1959), frå Furnes, no busett på Lillehammer. Røsbak var berre 21 år gamal då han fekk Prøysenprisen i 1980, etter si tredje utgjeving. Han hadde tidleg funne ein tone og eit språk som òg viste seg å treffe lesarane. Vekas dikt er henta frå den fjerde boka hans, Aue i mai, som kom ut året etter.
Samlinga følgjer fleire spor. Eit av spora er eit utval gjendiktingar av den «folkekjære» amerikanske avantgardisten E.E. Cummings (1894–1962), eit anna er ei rekke «eskimodikt», og eit tredje handlar om vår, lengt, mogning og møter menneske imellom. Her er det fleire fine dikt, med varme linjer som «Det lufte sommar ta hud’n dinne/ Vøksi har du i vår, vøksi så/ kroppen din har fått grep om seg,/ rom i seg».
Og så er det fleire dikt som tematiserer diktinga sjølv, slik som dikt nummer 60. Diktet «er en trekkfugl», noko som kjem i rørsle av årstidenes veksling, av instinkt og eit innebygd kompass, som leitar seg fram med «sikkert hjerte». Det skaper si eiga verd, med eiga himling over.
Så kjem ei linje som er gåtefull, men kan hende også løgleg: «Det lyt hævja ut dom høgmelte katten i maga sinne».
Korleis skal ein forstå desse høgrøsta kattene? Vekk med skjerande ulåt, med vesen som er feilplasserte?
Diktet blir til ein stad mellom uvisse og intuisjon. Eit godt dikt «har støtt vøri der», sjølv om vegen fram kan ha vore kronglete og uklår. Og sjølv om det blei liggande att ein katt eller to midt i diktet.
Cathrine Strøm
60
Dikte lyt lete seg fram med sikkert hjerte
Det er en trekkfugl
Det vet å vasslengt er
Dikte har sjøllaga himler
som det kænn bli hengend ti
Det lyt hævja ut dom høgmelte katten i maga sinne
Det lyt tette att høla som det renn gjenferd tur
Det må modnes i vinda meda orda veks inn i det
og da dikte er framme
så har det støtt vøri der
Av Ove Røsbak
Frå Aue i mai (1981)
Fleire artiklar
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.
Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB
Alt dette var ikkje nødvendig
Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.
Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?
Foto: Terje Pedersen / NTB
Ferdigmiddag
Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon.
Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.
Foto: Jeff Dean / AP / NTB
Val på kanten av stupet?
– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.
29 kvinner i Kremenets-regionen har fått førarkort for traktor dei seinaste vekene.
Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB
Traktorar og forrædarar
I staden for ei fredeleg våronn må Ukraina forsvare seg mot den russiske våroffensiven.
Eugénie arbeider som kokk for den vidgjetne restauranteigaren Dodin i 20 år. Den felles kjærleiken dei har til mat, skapar unike retter som tiltrekkjer seg menneske frå heile verda.
Foto: Carole Bethuel