Diktet: Kjersti Ericsson
Foto: Thomas Bjørnflaten / NTB
Snakk litt med katten. Han kan sette ting i perspektiv for oss. I den sjette diktsamlinga til Kjersti Ericsson (f. 1944), Katten stryker seg inntil oss (1993), har katten denne rolla i nokre av dikta – som ein konstant i ei omskifteleg verd. Katten stryk seg inntil oss og får oss til å stogge ein augneblink – til å sjå oss omkring og sjå korleis vi ber oss åt. Slik kan katten gi oss innsikta om at historia gjentek seg, berre gjennom sin suverene og stoiske eksistens.
Vekas dikt står heilt først i den vesle samlinga til Ericsson. Det siste diktet i boka handlar òg om kattar, men går føre seg i Roma. Dei siste linene går slik: «Her smuldrer/ monumenter/ og menneskeliv./ Jeg var. Jeg er. Jeg blir,/ maler katten.»
St. Petersburg er nesten like kjend for kattar som Roma. Under beleiringa av St. Petersburg i 1941–44 døydde òg svært mange av kattane, noko som førte til eit stort rotteproblem i byen. Etter krigen blei det innført 5000 kattar til byen for å få bukt med problemet. Vinterpalasset har òg alltid hatt kattar til å vakte kunstskattane mot rotter og mus, og det er ein slik liten katt som opnar diktet, med dei blanke lapisauga sine.
Nokre kvartal utanfor sentrumskjernen møter vi ein katt som ikkje har anna å vakte enn nips i ei bustadblokk. Men symboleffekten er lik, ein katt er ein katt, medan «store riker oppstår og går under». Historietyngda var tydeleg i St. Petersburg i 1992. Så kjem tanken på kattane som smyg seg mellom menneske og kunstskattar, palass og blokker, i dei same gatene, no i dag.
Cathrine Strøm
Den vesle katten
fra gamle Egypt
ser med blanke lapisøyne
på vinterkledde skolebarn
foran glassmonteren
i tsarpalasset.
I boligblokka
på Lunatsjarskoga Prospekt
smyger katten Ljuba
mellom nips
og loslitte lengsler.
Store riker oppstår
og går under.
Katten er der.
Den stryker seg
inntil oss.
St. Petersburg 1992
Kjersti Ericsson
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Snakk litt med katten. Han kan sette ting i perspektiv for oss. I den sjette diktsamlinga til Kjersti Ericsson (f. 1944), Katten stryker seg inntil oss (1993), har katten denne rolla i nokre av dikta – som ein konstant i ei omskifteleg verd. Katten stryk seg inntil oss og får oss til å stogge ein augneblink – til å sjå oss omkring og sjå korleis vi ber oss åt. Slik kan katten gi oss innsikta om at historia gjentek seg, berre gjennom sin suverene og stoiske eksistens.
Vekas dikt står heilt først i den vesle samlinga til Ericsson. Det siste diktet i boka handlar òg om kattar, men går føre seg i Roma. Dei siste linene går slik: «Her smuldrer/ monumenter/ og menneskeliv./ Jeg var. Jeg er. Jeg blir,/ maler katten.»
St. Petersburg er nesten like kjend for kattar som Roma. Under beleiringa av St. Petersburg i 1941–44 døydde òg svært mange av kattane, noko som førte til eit stort rotteproblem i byen. Etter krigen blei det innført 5000 kattar til byen for å få bukt med problemet. Vinterpalasset har òg alltid hatt kattar til å vakte kunstskattane mot rotter og mus, og det er ein slik liten katt som opnar diktet, med dei blanke lapisauga sine.
Nokre kvartal utanfor sentrumskjernen møter vi ein katt som ikkje har anna å vakte enn nips i ei bustadblokk. Men symboleffekten er lik, ein katt er ein katt, medan «store riker oppstår og går under». Historietyngda var tydeleg i St. Petersburg i 1992. Så kjem tanken på kattane som smyg seg mellom menneske og kunstskattar, palass og blokker, i dei same gatene, no i dag.
Cathrine Strøm
Den vesle katten
fra gamle Egypt
ser med blanke lapisøyne
på vinterkledde skolebarn
foran glassmonteren
i tsarpalasset.
I boligblokka
på Lunatsjarskoga Prospekt
smyger katten Ljuba
mellom nips
og loslitte lengsler.
Store riker oppstår
og går under.
Katten er der.
Den stryker seg
inntil oss.
St. Petersburg 1992
Kjersti Ericsson
Fleire artiklar
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.
Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB
Alt dette var ikkje nødvendig
Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.
Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?
Foto: Terje Pedersen / NTB
Ferdigmiddag
Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon.
Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.
Foto: Jeff Dean / AP / NTB
Val på kanten av stupet?
– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.
29 kvinner i Kremenets-regionen har fått førarkort for traktor dei seinaste vekene.
Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB
Traktorar og forrædarar
I staden for ei fredeleg våronn må Ukraina forsvare seg mot den russiske våroffensiven.
Eugénie arbeider som kokk for den vidgjetne restauranteigaren Dodin i 20 år. Den felles kjærleiken dei har til mat, skapar unike retter som tiltrekkjer seg menneske frå heile verda.
Foto: Carole Bethuel