Utdanning

Steinar Stjernø

I Dag og Tid 7. mai beskriver Helge Rønning godt de følgene som forslagene fra Mjøs-utvalget og den såkalte Kvalitetsreformen for 20 år siden fikk for disiplinfagene ved universitetene. Den fragmenterte fagene og gjorde økonomiske insentiver styrende for den videre utviklinga i det høgre utdanningssystemet.

For profesjonsfagene ved høgskolene ble derimot følgene annerledes. Reformen berørte i liten grad profesjonsutdanningene, men ordningen med at høgskolene kunne bli universiteter hvis de hadde fire ph.d.-utdanninger, førte raskt til nye universiteter og til at korte profesjonsutdanninger ble del av universiteter. Mens «kvalitetsreformen» innebar en «skolifisering» av universitetsutdanningene, la den til rette for en positiv akademisering og et kompetanseløft for høgskolenes profesjonsutdanninger. Resultatet var at de to typene institusjoner ble likere hverandre.

Den utredningen jeg ledet 2006–2008 var, slik Slagstad uttalte i 2008, ikke preget av de økonomiske resonnementene i Hernes-utvalget. Vi gikk også inn for å svekke insentiv- og konkurranseorienteringen i Mjøs-utvalget (NOU 2000: 14) og var opptatt av å styrke det nasjonale perspektivet på høgre utdanning og samarbeid mellom institusjonene, men det ble ikke fulgt opp av regjeringa.

Rune Slagstad påsto i Dag og Tid 23. april at fusjonene i høgre utdanning har gjort de kortvarige profesjonsutdanningene dårlige fordi det svekket deres nærhet til yrkesfeltene. Jeg svarte uka etter at det var en feilaktig beskrivelse. Før Hernes-fusjonene hadde mange ansatte en yrkespraksis som lå langt tilbake i tid, og få ansatte skrev lærebøker eller drev FoU på yrkesfeltet sitt. Situasjonen er en annen i dag, samtidig som studentenes praksistid er den samme. I innlegget sitt 7. mai kommenterer han ikke dette, men beskriver hyggelig mine langvarige bestrebelser på å akademisere disse utdanningene. Det har bestått i å stimulere til mer forskning på blant annet kritiske vilkår for god profesjonsutøvelse og gode profesjonsutdanninger. Videre skulle sosionomer, sykepleiere, lærere og andre få mulighet til å ta mastergrad, og talentfulle skulle få ta ph.d.-graden. Det har hevet kompetansen i profesjonsutdanningene, styrket de ansattes evne til kritisk vitenskapelig analyse av yrkesrelevante temaer og gitt empirisk kunnskap om de ulike yrkesfeltene og innsikt i utfordringer i yrkesutøvelsen. De empiriske studiene ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet har vært viktig i denne utviklingen, likeså deres mer teoretiske drøftinger av blant annet forholdet mellom teoretisk og praktisk kunnskap, profesjonslæring og profesjonsmoral. Alt i alt har master- og ph.d.-studiene og de ansattes FoU-arbeid brakt utdanningene nærmere yrkesfeltet. Dessuten har en evaluering konkludert med at fusjonene har ført til at institusjonene er blitt mer interessante som samarbeidspartnere med regionene.

Slagstad etterlyser 7. mai noe om lærerutdanninga på Nesna, som han omtaler som «velfungerande». Jeg vet ikke hva som er grunnlaget for denne karakteristikken i dag, men kjenner situasjonen i 2006, da utvalget jeg ledet, beskrev denne som langt fra velfungerende (NOU 2008: 3). Søkningen hadde lenge vært svak. Det var 0,4 primærsøkere per studieplass. Økonomien var kritisk, og høgskolen prøvde seg med nye studietilbud med få studenter. 2/3 av studentene var i desentraliserte studier andre steder, blant annet på Bali. Gjennomføringen og FoU-arbeidet var svak, rekrutteringen av studenter fra regionen synkende, og på studiestedet det var lite å se av både studenter og ansatte. Det er mulig at situasjonen er bedre i dag, men jeg har ikke kunnskap som gjør det mulig å mene noe om regionen er tjent med å opprettholde studiestedet eller mer tjent med et utdanningstilbud andre steder i regionen.

I tillegg til tesen om de dårligere profesjonsutdanningene skriver Slagstad seg i siste innlegg også bort fra den andre utfordringen jeg leverte i forrige innlegg: Hva slags struktur mener han at det bør være i høgre utdanning? Han sier i første innlegg «at den funksjonelle arbeidsdelinga mellom profesjonsretta høgskular og universitet må gjenopprettast», men vil i sitt andre innlegg ikke svare på hva det betyr. Han har tidligere erkjent at utviklinga er irreversibel, og ment at «man må tenke ut fra den nye situasjonen, noe annet blir en tilbakeskuende konservatisme» (KK 26.1. 2008). Det var treffende sagt.

Slagstad har tidligere gått inn for at Norge bør ha et eliteuniversitet i tillegg til de klassiske breddeuniversitetene og de nye universitetene, men har ikke tatt dette forslaget opp igjen senere. Verken UiO eller de andre breddeuniversitetene har heller vist noe interesse for det.

Steinar Stjernø er professor emeritus ved OsloMet og var rektor
ved Norges kommunal- og sosial­høgskole og ved Høgskolen i Oslo.