JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

ReportasjeFeature

🎧 På ­etterskot

Det er dag seks, og vi vaknar i Windsor. Vi kan høyre London i det fjerne.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Ein saktegåande kø sniglar seg mot det som må vere billettkontoret.

Ein saktegåande kø sniglar seg mot det som må vere billettkontoret.

Ein saktegåande kø sniglar seg mot det som må vere billettkontoret.

Ein saktegåande kø sniglar seg mot det som må vere billettkontoret.

21198
20191018

Elvelangs

Saman med kompisen Dale padlar Hallgeir Opedal ned Themsen. Det er ei reise i kajakk gjennom engelsk kulturlandskap og kulturhistorie. Målet er London. Om dei kjem seg så langt.

Del 8

21198
20191018

Elvelangs

Saman med kompisen Dale padlar Hallgeir Opedal ned Themsen. Det er ei reise i kajakk gjennom engelsk kulturlandskap og kulturhistorie. Målet er London. Om dei kjem seg så langt.

Del 8

Lytt til artikkelen:

Gary?

– Hæ?

– Du må vakne. Gary!

Nokon ruskar i meg, eg opnar auga. Dale står over meg. Jøss, er han alt oppe? Eg ser på klokka. Åtte. Vanlegvis er eg fyrst oppe, men no står han der, nydusja og kledd. Han har alt pakka, ser eg, og no vil han ned å ete, seier han, og så vil han på apoteket, han skal kjøpe støttebandasje. Han dreg opp døra.

– Dale?

– Ja?

– Øyreproppar.

– OK, seier han, døra smekker igjen. Han skjøner kva eg meiner. Fleire gonger i natt har han nappa i dyna mi.

– Gary! Du snorkar!

Siste gongen blei eg liggande vaken. På ank, og slik låg eg mens tankane igjen surra rundt, og eg tenkte på Windsor, eg hadde gledd meg slik til å kome hit, det var så mykje eg ville sjå. Fyrst og fremst Windsor Castle, som eg har lese om og sett på film og i TV-seriar, ja, til dømes den fantastiske serien The Crown på Netflix, der ei ung dronning Elizabeth II inviterer Jacqueline Kennedy til lunsj på Windsor Castle. Året var 1961, og det amerikanske presidentparet var på statsbesøk i England.

I ein privat middag hadde den vakre og glamorøse fyrstedama baktala dronninga og kalla henne «ei middelaldrande kvinne, så uinteressert, uintelligent og lite påfallande at Storbritannias minkande maktposisjon i verda ikkje burde kome som ei overrasking på nokon, men at det var uunngåeleg». Heile det britiske monarkiet var ein gammalmodig og sliten institusjon utan plass i den moderne verda, meinte fru Kennedy. Dette kom dronninga for øyra, og då ho skal konfrontere fyrstedama, valde ho borga i Windsor som arena, ein stad som gjennom tusen år har vore eit nav i den britiske historia, og dronning Elisabeth II visste at alle vettuge menneske kjenner seg små når dei kjem inn her.

Vi var oppom borga i går kveld, men det var uråd å sjå anna enn murar. Alt var avstengt, og i portalane stod bryske vakter med skotsikre vestar og maskinpistolar. Det andre eg ville sjå, var Eton College, den eksklusive kostskulen, men også det var ein stor skuffelse. Vi trakka rundt, men kom ikkje til. Utanfor eit overdådig inngangsparti stod skiltet «Private – no throughway for visitors», og då eg forsøkte å snike meg forbi, kom ei vakt snøgt til og viste meg ut att. Heller ikkje såg vi noko til elevane, som visstnok går rundt i dress og slips. Vi såg fleire av desse små, eksklusive butikkane som ekviperer bortskjemde tenåringar med korrekte antrekk, men ingen elevar. Hadde dei ferie?

Der låg eg og følte at opphaldet i Windsor var aldeles mislukka, det var så mykje ugjort, og slikt kan vekse på ein om natta, alt blir større, og eg kjende på at heile Themsen-turen var mislukka, om ikkje…

Så må eg ha sovna, ein gjer jo alltid det, og vakna altså ikkje før Dale vekte meg.

Eg blir liggande i senga. Det er noko med å vere fyrst oppe, klarar ein det, har ein eit forsprang, eit overtak. Er ein sist oppe, ja, då blir ein hengande etter. Dette har eg levd godt på dei siste dagane, men no ligg Dale føre meg i løypa, no er det han som har eit overtak, både faktisk og mentalt, han er alt i gang med livet sitt, og her ligg eg, framleis svimeslått av svevn, eller mangel på svevn, eg er akterutsegld og tiltakslaus, mens han no sit nede og et frukost, les aviser, blir oppdatert på kva som skjer i verda.

Eg strekker meg etter fjernkontrollen, slår på fjernsynet. Nyhende. Alt handlar om president Donald Trump, som kjem på statsbesøk til veka. Kven skal han møte? Kva skal dei snakke om? Kor skal han lande, og når? Det er intervju om terrorberedskap, demonstrasjonar og brexit og politiske kommentarar om formålet med besøket. No er det den vakre og glamorøse Melanie, som skal møte dronninga frå den gammalmodige og slitne institusjonen. Ikkje på Windsor, nei, det har dei ikkje tid til. Det blir Buckingham Palace.

Klokka er 08.32 GMT når eg set meg ved same bordet som eg sat ved i natt. Då drakk eg gin tonic, musikken dunka, det var diskusjonar, rop og høglydt latter. No er det stille. Dale er vel gått på apoteket, forspranget hans aukar. Ein ung, låghalt servitør tørkar over borda, eg kremtar, seier excuse me, ingen reaksjon.

Excuse me!

Og der ser han opp og kjem ilande til. Eg bestiller kaffi, appelsinjuice og egg og bacon. Han haltar mot kjøkenet, eg opnar guideboka. Les om Windsor (vinn-sørr) og Eton (ii-tenn). Den beste utsikta til Eton ser ein frå ei sideelv til Themsen, les eg. Skal eg padle opp denne sideelva? Og det er vel ikkje for seint å få sjå Windsor Castle? Eg må i det minste få tatt eit skikkeleg bilete av borga. Men skal eg verkeleg bry Dale med alt dette? Er det ikkje betre at vi skilst? Eg kan bli igjen i Windsor nokre timar, og så kan han padle nedstraums i sitt tempo.

Eg et meg ferdig og trakkar opp dei smale trappene, går gjennom labyrinten av korridorar og ned trappa til rommet. Dale er der alt. Han har fått på seg støttebandasje og held øyreproppar triumferande opp.

­– Bravo, Dale. Du, eg har tenkt litt…

– Ja?

– Kanskje vi skal padle kvar for oss. Ha ein aleinedag?

Han er straks med på det. Han verkar nesten glad, ja, nesten for glad. Han ber om å få sjå guideboka. Eg pakkar, mens Dale les i boka. Han foreslår at vi møtest ved ei sluse som heiter Chertsey (sjør-tsi), der skal det ligge ein campingplass. Det er 17 kilometer.

– OK, seier eg.

Vi tek farvel, Dale forsvinn, eg høyrer han i trappa, lette steg, litt for lette.

Eg kryssar brua over til Windsor, men like før stigninga til Windsor Castle tar eg til venstre og følgjer bilvegen. Eg har studert luftfoto, og etter det eg kan skjøne, er det frå denne kanten ein best kan sjå slottet.

Så feil ein kan ta. Etter tjue minuttar rask gange langs eit mannshøgt smijarnsgjerde svingar vegen bort frå slottet. Jetflya skrellar over den oskegrå himmelkvelven. Bak gjerdet er det tett vokster av barskog. Eg ser absolutt ingenting, og snur.

Når eg kjem opp mot hovudinngangen, er det pakka med turistar. Kor i all verda kjem dei frå? Frå Asia, ser det ut som. Ein saktegåande kø sniglar seg bort frå borga, og eg går langs henne i fire kvartal, der køen vender om og følgjer ei trong gate tilbake til det som må vere billettkontoret. Dette er håplaust. Slik er det for oss som står sist opp, vi er taparane og får i alle høve ikkje besøke Windsor Castle. Turistguidar med vimpel i handa hevar stemma kvar gong eit passasjerfly skjer over himmelen, og dette har dei lært seg å gjere eit nummer av, for eg høyrer fleire av guidane stille det same spørsmålet:

– Så er det mange som spør seg: Kvifor i alle dagar valde dronning Elizabeth II å bygge eit slott her, midt under utflyginga til Heathrow?

Sola bryt gjennom, og eg bestemmer meg for å kjøpe nye solbriller. Då blir ikkje formiddagen heilt bortkasta. Eg er innom fleire butikkar, og til sist finn eg nokre briller som eg elles aldri ville kjøpt, men dei er billege. Det er faktisk to par briller til prisen av eitt. Kanskje Dale skal få det andre paret?

Klokka er halv elleve når eg kjem meg i kajakken, og det kjennes godt, eg kjenner meg heime på elva no, alt eg treng for å klare meg, har eg om bord. Det går i ein fart ned til første sluse, Romney Lock (råmm-ni låkk). Eg spør slusevaktaren om det er komen ein annan padlar forbi. Han går inn i bua, sjekkar loggen. Jo, han var ute av slusa kvart på elleve.

No er ho halv tolv. Han har tre kvarters forsprang, men avstanden skal bli større. Sidan eg har kasta bort så mykje tid på Windsor Castle, er eg no fast bestemt på å få sett Eton College. Ute av slusa, eg padlar nedstraums, stansar og studerer kartet på telefonen. Det skal kome ei sideelv inn frå venstre side…

Telefonen ringer. Ukjent nummer. Skal eg svare? Eg ventar, eg svarar.

– Hallo?

Det er Marius frå Telenor som lurar på om eg er nøgd med telefonabonnementet mitt. Hæ? Ja, for om ikkje, så har han eit tilbod... Eg er oppteken, svarar eg. Kan han ringe tilbake seinare? Nei, svarar eg.

– Er du sikker? Ja. Det er eit godt tilbod.

– Eg er oppteken, seier eg.

– OK, seier han. – Ha ein fin dag vidare.

Eg legg på. No, kor var eg? Eton, eg må finne elvelaupet til Eton. Det skal ligge på venstre side.

Etter nokre hundre meter nedstraums ser eg det. Eg svingar inn og padlar oppover. No kjenner eg at det er straum i dei engelske elvane. Det er ikkje tungt, men tyngre, det går seinare, men det går frametter. Etter femten minuttar ser eg brått ei sluse til venstre og skjønar absolutt ingenting. Kva sluse er dette? Forvirra finn eg fram telefonen igjen. Romney Lock!? Slusa eg var gjennom for tjue minuttar sidan! Av kartet ser eg at eg har padla rundt ei øy. Det er Marius i Telenor sin feil! Hadde ikkje han forstyrra meg, ville eg truleg tatt av på rett stad, og det hadde spart meg for tid og krefter, men no er det gjort, no må eg berre fullføre det eg har sett føre meg, eg må opp til Eton, eg padlar vidare opp sideleva. Eg er der, eg ser kostskulen, men eg ser lite av han. Eg burde gått i land, men nøyer meg med to bilete frå kajakken, og padlar ned att.

For ein mislukka dag. Klokka er over tolv, og eg har padla maksimalt tre kilometer. Det er 14 lange kilometer igjen til Chertsey, Dale må snart vere halvvegs? Men så slår det meg at eg er på tur, det er ingenting som røyner på, om eg kjem fram klokka fire eller åtte, det er det same. Dette evige jaget etter klokka. Nei, eg er ikkje bakpå, eg er der eg skal vere, på Themsen, og no skal eg glede meg over resten av dagen.

Eg kjem ut av den tette vegetasjonen, landet opnar seg, og no merkar eg vinden. Det har blåse opp. Kvart anna minutt skjer flya over meg. Eg følgjer eit av dei med auga, og det er då eg ser det.

Windsor Castle!

Til venstre tronar borga på åsryggen, akkurat slik eg kjenner henne frå fjernsynet. Eg bremsar opp. Dagen kan enno reddast. Får eg tatt eit godt bilete, har eg utretta det eg sette meg føre under frukosten. Eg vender kajakken, vinden ruskar i skroget, vasskvervlane svirrar, eg må verkeleg jobbe, men skal eg få rett vinkel må eg snu og padle opp att femti meter. Eg padlar motstraums, vender kajakken, leitar fram telefonen, held han opp, trykker.

– Hey!

Ei skarp stemme smell som eit børseskot. Eg snur meg. Ein politimann! Han står der på breidda, no lyfter han handa og vinkar til meg, nei, han vinkar på meg. Eg får puls, det er noko med meg og politi. Respekt. Like bak står ein mørk Range Rover med sota vindauge. Politimannen ventar med armane i kors, eg padlar inntil, baugen dunkar i dei rustne jarnbjelkane. Han ruvar der på kanten, skotsikker vest, pistol, kølle, elektrosjokkvåpen, han seier:

– What are you doing?!

Eg blir overrumpla over aggresjonen i stemma.

– Eg tek bilete av Windsor Castle.

– Det er forbode å stanse her!

– Det visste eg ikkje…

– Og det er ikkje lov å legge til her!

No kunne eg sagt at eg ikkje hadde planar om å legge til her, det var han som bad meg om det, men eg føler av stemninga at det ikkje er tid for å akkedere, no skal eg føye meg for ordensmakta, men det er som han les tankane mine.

– Når eg seier at du kan legge til, då er det lov. Men elles ikkje. Dette er property of the Crown (pråpp-er-ti-åvv-di-kraon).

– OK, seier eg.

Han spør kor eg kjem frå, og dinest kor lenge eg har vore i England. Eg stotrar fram svar.

– Kan eg få namnet ditt, sir?

Eg seier namnet mitt, men det er det eg alltid har sagt og meint: Namnet mitt er håplaust i utlandet. Han leitar fram ei blokk, ber meg stave. Eg stavar, bokstav for bokstav, han surrar det til.

– Har du identifikasjon?

Eg leitar fram sertifikatet.

– Er… opidail etternamnet?

Yes. Kva er eg er eg mistenkt for?

– Førebels er du ikkje mistenkt for noko som helst, men det er min jobb å finne ut om det er noko å mistenke. Er det grunn til mistanke? Eg veit ikkje. La oss finne ut av det.

Han hektar walkietalkien av vesten, presenterer seg med ein kode og seier name check, please. Han stavar namnet mitt.

Hotel. Alpha. Lima. Lima. George. Echo. India. Romeo. Har du det? Nei, det er førenamnet.

Han ser ned på meg, eg nikkar bekreftande, det er førenamnet.

Last name: Oscar. Papa, Echo. Delta. Alpha. Lima. Har du det? Nei? Ein gong til: Oscar

Vi ventar. Ein eller annan plass i England sit no eit menneske og tastar namnet mitt inn på ei datamaskin. Sjekkar dei meg opp mot eit terrorregister? Eller googlar dei meg? Då kan dei finne litt av kvart, dette kan ta tid.

Han spør kva eg jobbar med. Om eg nokon gong har hatt noko med politiet å gjere. Eg svarar nei. Det er lettast slik. Er eg nokon gong blitt arrestert? Eh… nei. Han spør om det er ein samanheng mellom yrket som journalist og nærværet mitt på Themsen. Eg nøler, veit ikkje heilt kva eg skal svare, det er alltid greiast å svare nei til slikt, det blir fort mange oppfølgingsspørsmål.

– Are you working as a journalist now?!

Yes. Eg skriv om Themsen.

Eg forsøker å forklare prosjektet, at eg starta i Lechlade laurdag og skal padle til Teddington, men han verkar uinteressert i detaljar.

– Kva publikasjon skriv du for?

– Det er ei norsk avis, eh… Day and Time.

– Er det ei stor avis?

– Quite big. The biggest newspaper in new Norwegian.

Det sprakar i radioen, han ser på meg, seier stay, trekker innover på grasplenen. Kva kan dei ha funne? Etter nokre minutt kjem han tilbake, bøyer seg ned, gjev meg sertifikatet tilbake.

Thank you, sir. Du kan padle vidare.

Eg slepper taket i kanten, skyv meg ut i elva. Yes, tenker eg. Dagen er ikkje heilt bortkasta, dette blir noko å fortelje Dale. Eg padlar nedstraums, og så ser eg skiltet: «Crown Estate, no landing or mooring» (kraon-istait – nau lænding år møring). Det må eg ha eit bilete av, så eg leitar fram telefonen. Eg tek eit bilete, men så, i sidesynet ser eg Range Rover-en. Pokker ta, politiet følgjer etter meg. Eg padlar ut frå land, aukar tempoet, bilen følgjer langsamt etter, eigedommen til den britiske krona tek aldri slutt, eg kryssar over på andre sida, snur meg, jepp, dei er der framleis. Eg padlar som ein skremt andunge, mens dei roleg følgjer etter – i to lange kilometer. Då, endeleg, svingar Themsen bort frå eigedommen til krona. Eg er sveitt, og utmødd, kviler på åra, hiv etter pusten.

Magna Carta (mægna-kar-ter) heiter ei øy i Themsen, og det er ein viktig stad i Englands historie. Hit kom kong Johan utan land ein junidag i 1215. Han var ein svært upopulær konge, nokre meiner at han er Englands verste konge, og det er inga lett tevling å vinne. Det er denne øya eg no vil finne. Ifølgje kartet på telefonen skal øya ligge på venstre side i elva. Eg padlar nedetter og kjem til ei øy. Kan det vere denne? Ho er tilgrodd, nær ugjennomtrengjeleg, og må då vere altfor lita? Er det nokon eg kan spørje? Ein stor motorbåt ligg fortøydd på motsett side av elva. Eg padlar over, legg meg inntil, ropar excuse me. Eit svartskjeggete hovud kjem til syne over ripa.

– Veit du kor Magna Carta Island er?

Han svarar, men eg kan absolutt ikkje skjøne kva han seier.

– Do you speak english, spør eg.

Yes, seier han, og jabbar i veg på same vis.

Kan det vere ein av desse umoglege lapskausdialektane frå London eller Liverpool? Der dei sluker ord og endingar?

Ei kvinne kjem til syne der oppe, og eg spør igjen, Magna Carta Island?

– Det er her, seier ho på vakker, forståeleg BBC-engelsk og peikar bak seg.

Thank you, seier eg og padlar til land.

Dette er ikkje ei øy, såpass skjønar eg. Dette er fastland, og føre meg ligg ei stor slette som endar i ein skogdekt ås, men er det ikkje nokre monument der, mellom trestammene? Eg legg i veg, kryssar sletta og der i enden står eit skilt: «Runnymede, Birthplace of Democracy».

Yes, eg fann det! Ingen veit nøyaktig kor møtet fann stad, men her omkring møttest dei, 15. juni 1215. Adelen hadde med seg eit dokument som dei ville at Englands verste konge skulle setje seglet sitt på. I dag er det kjent som Magna charta libertatum, og enkelte meiner det la grunnlaget for folkestyre og demokrati. Ha! Uansett, vore der, gjort det.

Klokka to er eg igjen tilbake på Themsen, og trass i den trasige starten kjenner eg at dette har vore ein dag full av opplevingar. Eg kjem snart til ei sluse, og slusevaktaren vinkar meg rett inn. Det er berre eg som er i kammeret, men sanneleg seier eg dykk, her lukkar dei portane og opnar slusene, 180.000 liter elvevatn renn ut på nedsida, og etter nokre minuttar er kajakken og eg senka 182 centimeter. Thank you, ropar eg og meiner det. Dei neste kilometrane er det ikkje mykje å skrive om, anna enn at eg no er komen inn i pengeland med ostentatious villaer på begge sider av elva.

Klokka er kvart over fem når eg ser Dale. Han sit og ventar ved slusa i Chertsey. Det er halvannan time sidan han kom, fortel han, og han har nytta tida til å rekognosere. Det er to pubar her, og så er det campingplassen. Han har alt prata med dei, og veit kor vi kan legge til. Vi ber kajakkane over slusa, og det er berre nokre hundre meter å padle. Vi trekker kajakkane opp på ei flytebrygge og går opp i resepsjonen. Dale er på hels med alle, verkar det som.

Ein eldre framtung mann med tynt hår skal anvise plass. Han set seg på ein sykkel og trør i veg, vi luntar etter. Han ser seg til høgre, han ser seg til venstre, og syklar rett forbi flytebrygga, der kajakkane ligg.

– Kan vi ikkje legge oss til her, spør eg. Han bråbremsar, set foten i asfalten, snur seg og ser på den grøne plenen, der eg peiker. Det er ein perfekt plass.

No, sorry. Denne plassen er halden av til nokre ungdommar frå London.

Han set foten på trøa, sparkar i gang og syklar plystrande vidare. Det blir langt å bere kajakkane, men heller det enn å ligge tett på den rotlause ungdommen.

Han syklar fram og attende, og vi blir ståande og vente. Omsider har han bestemt seg. Han vinkar oss til seg, peikar på ein plass under nokre tre. Det er i skuggen. Det er ikkje ofte at sola skin i England, men det gjer ho jo i dag.

– Det er vel ikkje mogleg å få ein teltplass i sola?

Han ser seg rundt, peiker på ein grasflekk, der det strimer inn nokre solstrålar.

– Der? Eventuelt kan de finne ein plass ved sida av dei andre padlarane.

Vi slår opp teltet, blæs opp madrassane. Ein mann kjem ut av ei lita campingvogn, går til bilen, opnar bagasjerommet. Han kikar på oss, han er vel skeptisk til å få nye naboar. Eg seier hello, og snart er praten i gang. Han er pensjonist og er her i lag med kona si, fortel han, dei er frå Southend-on-Sea. Det er jo der Themsen møter havet.

– Det var dit vi opphavleg ville padle, seier eg.

Det er mange som padlar dit, seier han. Dei sjølve kom hit for to dagar sidan og skal heim att på søndag. I dag bila dei opp til Wentworth Club.

– Kva er det?

– Eit privat golfklubb. Og i området rundt bur alle dei rike og kjende. Mange TV-kjendisar. Bruce Forsyth, til dømes, kjenner du til han?

– Nei?

– Nei, han var på TV i ein mannsalder, stor celebritet. Han budde der. Han er daud no. Men elles er der mange golfspelarar, fotballspelarar, russiske oligarkar. Elton John budde der, Cliff Richard. Ja, så kona og eg køyrde rundt og såg på alle dei fine husa.

– Eg såg mange ostentatious hus langs Themsen i dag.

– Ja, det vil eg tru. Det er mange med mykje pengar i landet, og spesielt i området her. Eg veit ikkje om du har vore lenger nord? I Birmingham, Manchester, der er det mykje fattigdom. Det er det vi ofte snakkar om, det store skiljet mellom sør og nord, seier han, og eg skjønar no kor denne samtalen skal.

– Vi er eit delt folk, og eg er så gamal at eg hugsar då vi skulle stemme om å gå inn i Den europeiske unionen. Det var seks–sju nasjonar, og det som det den gong var snakk om, var ein felles marknad. Og det er klart vi ville vere med i ein felles marknad. Eg stemte ja då.

– Og no?

– Eg var i tvil. EU er noko heilt anna no, det er 28 nasjonar, det er blitt enormt, det er blitt byråkratisk, og vi har heilt mista sjølvråderetten. Alt blir bestemt i Brussel. Så eg stemde for brexit. Men korleis vi skal klare oss utan EU, det skjønar eg ikkje.

Dale og eg går for å ete, og vi helser på den rotlause ungdommen. Dei skal grille. Vi set oss på puben nede ved elva. Endeleg får eg fish & chips, Dale bestiller biff, og praten går lett. Vi har mykje å snakke om. Eg leitar fram dei nye solbrillene og gir dei til han. Han blir glad for dei. Etter maten ruslar vi opp til slusa, berre for å få tida til å gå, og så ned att same veg. Vi går forbi ein pub, Kingfisher, og det er nesten synd å gå forbi ein pub som heiter det, så det gjer vi ikkje. Dale har mista forspranget sitt, no er vi like langt komne. Vi skålar i ru og røykt whisky. I det eg skal vippe opp lokket på snusboksen, kjenner eg ei brå iling i underarmen. Pokker. Er det min tur no?

Det er bekmørkt når vi kjem tilbake til teltet. Eit blåleg lys flimrar inne vogna til naboane.

Søndag kveld sit dei heime i Southend-on-Sea og ser fjernsyn.

Hallgeir Opedal

Framhald neste veke.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Lytt til artikkelen:

Gary?

– Hæ?

– Du må vakne. Gary!

Nokon ruskar i meg, eg opnar auga. Dale står over meg. Jøss, er han alt oppe? Eg ser på klokka. Åtte. Vanlegvis er eg fyrst oppe, men no står han der, nydusja og kledd. Han har alt pakka, ser eg, og no vil han ned å ete, seier han, og så vil han på apoteket, han skal kjøpe støttebandasje. Han dreg opp døra.

– Dale?

– Ja?

– Øyreproppar.

– OK, seier han, døra smekker igjen. Han skjøner kva eg meiner. Fleire gonger i natt har han nappa i dyna mi.

– Gary! Du snorkar!

Siste gongen blei eg liggande vaken. På ank, og slik låg eg mens tankane igjen surra rundt, og eg tenkte på Windsor, eg hadde gledd meg slik til å kome hit, det var så mykje eg ville sjå. Fyrst og fremst Windsor Castle, som eg har lese om og sett på film og i TV-seriar, ja, til dømes den fantastiske serien The Crown på Netflix, der ei ung dronning Elizabeth II inviterer Jacqueline Kennedy til lunsj på Windsor Castle. Året var 1961, og det amerikanske presidentparet var på statsbesøk i England.

I ein privat middag hadde den vakre og glamorøse fyrstedama baktala dronninga og kalla henne «ei middelaldrande kvinne, så uinteressert, uintelligent og lite påfallande at Storbritannias minkande maktposisjon i verda ikkje burde kome som ei overrasking på nokon, men at det var uunngåeleg». Heile det britiske monarkiet var ein gammalmodig og sliten institusjon utan plass i den moderne verda, meinte fru Kennedy. Dette kom dronninga for øyra, og då ho skal konfrontere fyrstedama, valde ho borga i Windsor som arena, ein stad som gjennom tusen år har vore eit nav i den britiske historia, og dronning Elisabeth II visste at alle vettuge menneske kjenner seg små når dei kjem inn her.

Vi var oppom borga i går kveld, men det var uråd å sjå anna enn murar. Alt var avstengt, og i portalane stod bryske vakter med skotsikre vestar og maskinpistolar. Det andre eg ville sjå, var Eton College, den eksklusive kostskulen, men også det var ein stor skuffelse. Vi trakka rundt, men kom ikkje til. Utanfor eit overdådig inngangsparti stod skiltet «Private – no throughway for visitors», og då eg forsøkte å snike meg forbi, kom ei vakt snøgt til og viste meg ut att. Heller ikkje såg vi noko til elevane, som visstnok går rundt i dress og slips. Vi såg fleire av desse små, eksklusive butikkane som ekviperer bortskjemde tenåringar med korrekte antrekk, men ingen elevar. Hadde dei ferie?

Der låg eg og følte at opphaldet i Windsor var aldeles mislukka, det var så mykje ugjort, og slikt kan vekse på ein om natta, alt blir større, og eg kjende på at heile Themsen-turen var mislukka, om ikkje…

Så må eg ha sovna, ein gjer jo alltid det, og vakna altså ikkje før Dale vekte meg.

Eg blir liggande i senga. Det er noko med å vere fyrst oppe, klarar ein det, har ein eit forsprang, eit overtak. Er ein sist oppe, ja, då blir ein hengande etter. Dette har eg levd godt på dei siste dagane, men no ligg Dale føre meg i løypa, no er det han som har eit overtak, både faktisk og mentalt, han er alt i gang med livet sitt, og her ligg eg, framleis svimeslått av svevn, eller mangel på svevn, eg er akterutsegld og tiltakslaus, mens han no sit nede og et frukost, les aviser, blir oppdatert på kva som skjer i verda.

Eg strekker meg etter fjernkontrollen, slår på fjernsynet. Nyhende. Alt handlar om president Donald Trump, som kjem på statsbesøk til veka. Kven skal han møte? Kva skal dei snakke om? Kor skal han lande, og når? Det er intervju om terrorberedskap, demonstrasjonar og brexit og politiske kommentarar om formålet med besøket. No er det den vakre og glamorøse Melanie, som skal møte dronninga frå den gammalmodige og slitne institusjonen. Ikkje på Windsor, nei, det har dei ikkje tid til. Det blir Buckingham Palace.

Klokka er 08.32 GMT når eg set meg ved same bordet som eg sat ved i natt. Då drakk eg gin tonic, musikken dunka, det var diskusjonar, rop og høglydt latter. No er det stille. Dale er vel gått på apoteket, forspranget hans aukar. Ein ung, låghalt servitør tørkar over borda, eg kremtar, seier excuse me, ingen reaksjon.

Excuse me!

Og der ser han opp og kjem ilande til. Eg bestiller kaffi, appelsinjuice og egg og bacon. Han haltar mot kjøkenet, eg opnar guideboka. Les om Windsor (vinn-sørr) og Eton (ii-tenn). Den beste utsikta til Eton ser ein frå ei sideelv til Themsen, les eg. Skal eg padle opp denne sideelva? Og det er vel ikkje for seint å få sjå Windsor Castle? Eg må i det minste få tatt eit skikkeleg bilete av borga. Men skal eg verkeleg bry Dale med alt dette? Er det ikkje betre at vi skilst? Eg kan bli igjen i Windsor nokre timar, og så kan han padle nedstraums i sitt tempo.

Eg et meg ferdig og trakkar opp dei smale trappene, går gjennom labyrinten av korridorar og ned trappa til rommet. Dale er der alt. Han har fått på seg støttebandasje og held øyreproppar triumferande opp.

­– Bravo, Dale. Du, eg har tenkt litt…

– Ja?

– Kanskje vi skal padle kvar for oss. Ha ein aleinedag?

Han er straks med på det. Han verkar nesten glad, ja, nesten for glad. Han ber om å få sjå guideboka. Eg pakkar, mens Dale les i boka. Han foreslår at vi møtest ved ei sluse som heiter Chertsey (sjør-tsi), der skal det ligge ein campingplass. Det er 17 kilometer.

– OK, seier eg.

Vi tek farvel, Dale forsvinn, eg høyrer han i trappa, lette steg, litt for lette.

Eg kryssar brua over til Windsor, men like før stigninga til Windsor Castle tar eg til venstre og følgjer bilvegen. Eg har studert luftfoto, og etter det eg kan skjøne, er det frå denne kanten ein best kan sjå slottet.

Så feil ein kan ta. Etter tjue minuttar rask gange langs eit mannshøgt smijarnsgjerde svingar vegen bort frå slottet. Jetflya skrellar over den oskegrå himmelkvelven. Bak gjerdet er det tett vokster av barskog. Eg ser absolutt ingenting, og snur.

Når eg kjem opp mot hovudinngangen, er det pakka med turistar. Kor i all verda kjem dei frå? Frå Asia, ser det ut som. Ein saktegåande kø sniglar seg bort frå borga, og eg går langs henne i fire kvartal, der køen vender om og følgjer ei trong gate tilbake til det som må vere billettkontoret. Dette er håplaust. Slik er det for oss som står sist opp, vi er taparane og får i alle høve ikkje besøke Windsor Castle. Turistguidar med vimpel i handa hevar stemma kvar gong eit passasjerfly skjer over himmelen, og dette har dei lært seg å gjere eit nummer av, for eg høyrer fleire av guidane stille det same spørsmålet:

– Så er det mange som spør seg: Kvifor i alle dagar valde dronning Elizabeth II å bygge eit slott her, midt under utflyginga til Heathrow?

Sola bryt gjennom, og eg bestemmer meg for å kjøpe nye solbriller. Då blir ikkje formiddagen heilt bortkasta. Eg er innom fleire butikkar, og til sist finn eg nokre briller som eg elles aldri ville kjøpt, men dei er billege. Det er faktisk to par briller til prisen av eitt. Kanskje Dale skal få det andre paret?

Klokka er halv elleve når eg kjem meg i kajakken, og det kjennes godt, eg kjenner meg heime på elva no, alt eg treng for å klare meg, har eg om bord. Det går i ein fart ned til første sluse, Romney Lock (råmm-ni låkk). Eg spør slusevaktaren om det er komen ein annan padlar forbi. Han går inn i bua, sjekkar loggen. Jo, han var ute av slusa kvart på elleve.

No er ho halv tolv. Han har tre kvarters forsprang, men avstanden skal bli større. Sidan eg har kasta bort så mykje tid på Windsor Castle, er eg no fast bestemt på å få sett Eton College. Ute av slusa, eg padlar nedstraums, stansar og studerer kartet på telefonen. Det skal kome ei sideelv inn frå venstre side…

Telefonen ringer. Ukjent nummer. Skal eg svare? Eg ventar, eg svarar.

– Hallo?

Det er Marius frå Telenor som lurar på om eg er nøgd med telefonabonnementet mitt. Hæ? Ja, for om ikkje, så har han eit tilbod... Eg er oppteken, svarar eg. Kan han ringe tilbake seinare? Nei, svarar eg.

– Er du sikker? Ja. Det er eit godt tilbod.

– Eg er oppteken, seier eg.

– OK, seier han. – Ha ein fin dag vidare.

Eg legg på. No, kor var eg? Eton, eg må finne elvelaupet til Eton. Det skal ligge på venstre side.

Etter nokre hundre meter nedstraums ser eg det. Eg svingar inn og padlar oppover. No kjenner eg at det er straum i dei engelske elvane. Det er ikkje tungt, men tyngre, det går seinare, men det går frametter. Etter femten minuttar ser eg brått ei sluse til venstre og skjønar absolutt ingenting. Kva sluse er dette? Forvirra finn eg fram telefonen igjen. Romney Lock!? Slusa eg var gjennom for tjue minuttar sidan! Av kartet ser eg at eg har padla rundt ei øy. Det er Marius i Telenor sin feil! Hadde ikkje han forstyrra meg, ville eg truleg tatt av på rett stad, og det hadde spart meg for tid og krefter, men no er det gjort, no må eg berre fullføre det eg har sett føre meg, eg må opp til Eton, eg padlar vidare opp sideleva. Eg er der, eg ser kostskulen, men eg ser lite av han. Eg burde gått i land, men nøyer meg med to bilete frå kajakken, og padlar ned att.

For ein mislukka dag. Klokka er over tolv, og eg har padla maksimalt tre kilometer. Det er 14 lange kilometer igjen til Chertsey, Dale må snart vere halvvegs? Men så slår det meg at eg er på tur, det er ingenting som røyner på, om eg kjem fram klokka fire eller åtte, det er det same. Dette evige jaget etter klokka. Nei, eg er ikkje bakpå, eg er der eg skal vere, på Themsen, og no skal eg glede meg over resten av dagen.

Eg kjem ut av den tette vegetasjonen, landet opnar seg, og no merkar eg vinden. Det har blåse opp. Kvart anna minutt skjer flya over meg. Eg følgjer eit av dei med auga, og det er då eg ser det.

Windsor Castle!

Til venstre tronar borga på åsryggen, akkurat slik eg kjenner henne frå fjernsynet. Eg bremsar opp. Dagen kan enno reddast. Får eg tatt eit godt bilete, har eg utretta det eg sette meg føre under frukosten. Eg vender kajakken, vinden ruskar i skroget, vasskvervlane svirrar, eg må verkeleg jobbe, men skal eg få rett vinkel må eg snu og padle opp att femti meter. Eg padlar motstraums, vender kajakken, leitar fram telefonen, held han opp, trykker.

– Hey!

Ei skarp stemme smell som eit børseskot. Eg snur meg. Ein politimann! Han står der på breidda, no lyfter han handa og vinkar til meg, nei, han vinkar på meg. Eg får puls, det er noko med meg og politi. Respekt. Like bak står ein mørk Range Rover med sota vindauge. Politimannen ventar med armane i kors, eg padlar inntil, baugen dunkar i dei rustne jarnbjelkane. Han ruvar der på kanten, skotsikker vest, pistol, kølle, elektrosjokkvåpen, han seier:

– What are you doing?!

Eg blir overrumpla over aggresjonen i stemma.

– Eg tek bilete av Windsor Castle.

– Det er forbode å stanse her!

– Det visste eg ikkje…

– Og det er ikkje lov å legge til her!

No kunne eg sagt at eg ikkje hadde planar om å legge til her, det var han som bad meg om det, men eg føler av stemninga at det ikkje er tid for å akkedere, no skal eg føye meg for ordensmakta, men det er som han les tankane mine.

– Når eg seier at du kan legge til, då er det lov. Men elles ikkje. Dette er property of the Crown (pråpp-er-ti-åvv-di-kraon).

– OK, seier eg.

Han spør kor eg kjem frå, og dinest kor lenge eg har vore i England. Eg stotrar fram svar.

– Kan eg få namnet ditt, sir?

Eg seier namnet mitt, men det er det eg alltid har sagt og meint: Namnet mitt er håplaust i utlandet. Han leitar fram ei blokk, ber meg stave. Eg stavar, bokstav for bokstav, han surrar det til.

– Har du identifikasjon?

Eg leitar fram sertifikatet.

– Er… opidail etternamnet?

Yes. Kva er eg er eg mistenkt for?

– Førebels er du ikkje mistenkt for noko som helst, men det er min jobb å finne ut om det er noko å mistenke. Er det grunn til mistanke? Eg veit ikkje. La oss finne ut av det.

Han hektar walkietalkien av vesten, presenterer seg med ein kode og seier name check, please. Han stavar namnet mitt.

Hotel. Alpha. Lima. Lima. George. Echo. India. Romeo. Har du det? Nei, det er førenamnet.

Han ser ned på meg, eg nikkar bekreftande, det er førenamnet.

Last name: Oscar. Papa, Echo. Delta. Alpha. Lima. Har du det? Nei? Ein gong til: Oscar

Vi ventar. Ein eller annan plass i England sit no eit menneske og tastar namnet mitt inn på ei datamaskin. Sjekkar dei meg opp mot eit terrorregister? Eller googlar dei meg? Då kan dei finne litt av kvart, dette kan ta tid.

Han spør kva eg jobbar med. Om eg nokon gong har hatt noko med politiet å gjere. Eg svarar nei. Det er lettast slik. Er eg nokon gong blitt arrestert? Eh… nei. Han spør om det er ein samanheng mellom yrket som journalist og nærværet mitt på Themsen. Eg nøler, veit ikkje heilt kva eg skal svare, det er alltid greiast å svare nei til slikt, det blir fort mange oppfølgingsspørsmål.

– Are you working as a journalist now?!

Yes. Eg skriv om Themsen.

Eg forsøker å forklare prosjektet, at eg starta i Lechlade laurdag og skal padle til Teddington, men han verkar uinteressert i detaljar.

– Kva publikasjon skriv du for?

– Det er ei norsk avis, eh… Day and Time.

– Er det ei stor avis?

– Quite big. The biggest newspaper in new Norwegian.

Det sprakar i radioen, han ser på meg, seier stay, trekker innover på grasplenen. Kva kan dei ha funne? Etter nokre minutt kjem han tilbake, bøyer seg ned, gjev meg sertifikatet tilbake.

Thank you, sir. Du kan padle vidare.

Eg slepper taket i kanten, skyv meg ut i elva. Yes, tenker eg. Dagen er ikkje heilt bortkasta, dette blir noko å fortelje Dale. Eg padlar nedstraums, og så ser eg skiltet: «Crown Estate, no landing or mooring» (kraon-istait – nau lænding år møring). Det må eg ha eit bilete av, så eg leitar fram telefonen. Eg tek eit bilete, men så, i sidesynet ser eg Range Rover-en. Pokker ta, politiet følgjer etter meg. Eg padlar ut frå land, aukar tempoet, bilen følgjer langsamt etter, eigedommen til den britiske krona tek aldri slutt, eg kryssar over på andre sida, snur meg, jepp, dei er der framleis. Eg padlar som ein skremt andunge, mens dei roleg følgjer etter – i to lange kilometer. Då, endeleg, svingar Themsen bort frå eigedommen til krona. Eg er sveitt, og utmødd, kviler på åra, hiv etter pusten.

Magna Carta (mægna-kar-ter) heiter ei øy i Themsen, og det er ein viktig stad i Englands historie. Hit kom kong Johan utan land ein junidag i 1215. Han var ein svært upopulær konge, nokre meiner at han er Englands verste konge, og det er inga lett tevling å vinne. Det er denne øya eg no vil finne. Ifølgje kartet på telefonen skal øya ligge på venstre side i elva. Eg padlar nedetter og kjem til ei øy. Kan det vere denne? Ho er tilgrodd, nær ugjennomtrengjeleg, og må då vere altfor lita? Er det nokon eg kan spørje? Ein stor motorbåt ligg fortøydd på motsett side av elva. Eg padlar over, legg meg inntil, ropar excuse me. Eit svartskjeggete hovud kjem til syne over ripa.

– Veit du kor Magna Carta Island er?

Han svarar, men eg kan absolutt ikkje skjøne kva han seier.

– Do you speak english, spør eg.

Yes, seier han, og jabbar i veg på same vis.

Kan det vere ein av desse umoglege lapskausdialektane frå London eller Liverpool? Der dei sluker ord og endingar?

Ei kvinne kjem til syne der oppe, og eg spør igjen, Magna Carta Island?

– Det er her, seier ho på vakker, forståeleg BBC-engelsk og peikar bak seg.

Thank you, seier eg og padlar til land.

Dette er ikkje ei øy, såpass skjønar eg. Dette er fastland, og føre meg ligg ei stor slette som endar i ein skogdekt ås, men er det ikkje nokre monument der, mellom trestammene? Eg legg i veg, kryssar sletta og der i enden står eit skilt: «Runnymede, Birthplace of Democracy».

Yes, eg fann det! Ingen veit nøyaktig kor møtet fann stad, men her omkring møttest dei, 15. juni 1215. Adelen hadde med seg eit dokument som dei ville at Englands verste konge skulle setje seglet sitt på. I dag er det kjent som Magna charta libertatum, og enkelte meiner det la grunnlaget for folkestyre og demokrati. Ha! Uansett, vore der, gjort det.

Klokka to er eg igjen tilbake på Themsen, og trass i den trasige starten kjenner eg at dette har vore ein dag full av opplevingar. Eg kjem snart til ei sluse, og slusevaktaren vinkar meg rett inn. Det er berre eg som er i kammeret, men sanneleg seier eg dykk, her lukkar dei portane og opnar slusene, 180.000 liter elvevatn renn ut på nedsida, og etter nokre minuttar er kajakken og eg senka 182 centimeter. Thank you, ropar eg og meiner det. Dei neste kilometrane er det ikkje mykje å skrive om, anna enn at eg no er komen inn i pengeland med ostentatious villaer på begge sider av elva.

Klokka er kvart over fem når eg ser Dale. Han sit og ventar ved slusa i Chertsey. Det er halvannan time sidan han kom, fortel han, og han har nytta tida til å rekognosere. Det er to pubar her, og så er det campingplassen. Han har alt prata med dei, og veit kor vi kan legge til. Vi ber kajakkane over slusa, og det er berre nokre hundre meter å padle. Vi trekker kajakkane opp på ei flytebrygge og går opp i resepsjonen. Dale er på hels med alle, verkar det som.

Ein eldre framtung mann med tynt hår skal anvise plass. Han set seg på ein sykkel og trør i veg, vi luntar etter. Han ser seg til høgre, han ser seg til venstre, og syklar rett forbi flytebrygga, der kajakkane ligg.

– Kan vi ikkje legge oss til her, spør eg. Han bråbremsar, set foten i asfalten, snur seg og ser på den grøne plenen, der eg peiker. Det er ein perfekt plass.

No, sorry. Denne plassen er halden av til nokre ungdommar frå London.

Han set foten på trøa, sparkar i gang og syklar plystrande vidare. Det blir langt å bere kajakkane, men heller det enn å ligge tett på den rotlause ungdommen.

Han syklar fram og attende, og vi blir ståande og vente. Omsider har han bestemt seg. Han vinkar oss til seg, peikar på ein plass under nokre tre. Det er i skuggen. Det er ikkje ofte at sola skin i England, men det gjer ho jo i dag.

– Det er vel ikkje mogleg å få ein teltplass i sola?

Han ser seg rundt, peiker på ein grasflekk, der det strimer inn nokre solstrålar.

– Der? Eventuelt kan de finne ein plass ved sida av dei andre padlarane.

Vi slår opp teltet, blæs opp madrassane. Ein mann kjem ut av ei lita campingvogn, går til bilen, opnar bagasjerommet. Han kikar på oss, han er vel skeptisk til å få nye naboar. Eg seier hello, og snart er praten i gang. Han er pensjonist og er her i lag med kona si, fortel han, dei er frå Southend-on-Sea. Det er jo der Themsen møter havet.

– Det var dit vi opphavleg ville padle, seier eg.

Det er mange som padlar dit, seier han. Dei sjølve kom hit for to dagar sidan og skal heim att på søndag. I dag bila dei opp til Wentworth Club.

– Kva er det?

– Eit privat golfklubb. Og i området rundt bur alle dei rike og kjende. Mange TV-kjendisar. Bruce Forsyth, til dømes, kjenner du til han?

– Nei?

– Nei, han var på TV i ein mannsalder, stor celebritet. Han budde der. Han er daud no. Men elles er der mange golfspelarar, fotballspelarar, russiske oligarkar. Elton John budde der, Cliff Richard. Ja, så kona og eg køyrde rundt og såg på alle dei fine husa.

– Eg såg mange ostentatious hus langs Themsen i dag.

– Ja, det vil eg tru. Det er mange med mykje pengar i landet, og spesielt i området her. Eg veit ikkje om du har vore lenger nord? I Birmingham, Manchester, der er det mykje fattigdom. Det er det vi ofte snakkar om, det store skiljet mellom sør og nord, seier han, og eg skjønar no kor denne samtalen skal.

– Vi er eit delt folk, og eg er så gamal at eg hugsar då vi skulle stemme om å gå inn i Den europeiske unionen. Det var seks–sju nasjonar, og det som det den gong var snakk om, var ein felles marknad. Og det er klart vi ville vere med i ein felles marknad. Eg stemte ja då.

– Og no?

– Eg var i tvil. EU er noko heilt anna no, det er 28 nasjonar, det er blitt enormt, det er blitt byråkratisk, og vi har heilt mista sjølvråderetten. Alt blir bestemt i Brussel. Så eg stemde for brexit. Men korleis vi skal klare oss utan EU, det skjønar eg ikkje.

Dale og eg går for å ete, og vi helser på den rotlause ungdommen. Dei skal grille. Vi set oss på puben nede ved elva. Endeleg får eg fish & chips, Dale bestiller biff, og praten går lett. Vi har mykje å snakke om. Eg leitar fram dei nye solbrillene og gir dei til han. Han blir glad for dei. Etter maten ruslar vi opp til slusa, berre for å få tida til å gå, og så ned att same veg. Vi går forbi ein pub, Kingfisher, og det er nesten synd å gå forbi ein pub som heiter det, så det gjer vi ikkje. Dale har mista forspranget sitt, no er vi like langt komne. Vi skålar i ru og røykt whisky. I det eg skal vippe opp lokket på snusboksen, kjenner eg ei brå iling i underarmen. Pokker. Er det min tur no?

Det er bekmørkt når vi kjem tilbake til teltet. Eit blåleg lys flimrar inne vogna til naboane.

Søndag kveld sit dei heime i Southend-on-Sea og ser fjernsyn.

Hallgeir Opedal

Framhald neste veke.

­­– Alt blir
bestemt i ­Brussel. Så eg stemde for brexit. Men korleis vi skal klare oss utan EU, det skjønar eg ikkje.

Pensjonist frå Southend-on-Sea

Vi tek farvel, Dale forsvinn, eg høyrer han i trappa, lette steg, litt for lette.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.

Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.

Foto: Andreas Roksvåg

TeaterMeldingar

Syltynt

E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.

Jan H. Landro
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.

Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.

Foto: Andreas Roksvåg

TeaterMeldingar

Syltynt

E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.

Jan H. Landro
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Andrej Kurkov
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Andrej Kurkov

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis