Nær dauden
Paul Soloway (1941–2007) under bridge-VM i Lille i Frankrike i 1998.
Foto: Shireen Mohandes / Wikimedia Commons
Før jul vart den amerikanske haustmeisterskapen spela i Atlanta i Georgia. Soloway Knockout Teams, heiter den. Amerikanarane har tre slike store meisterskapar per år, som forutan å samle tusenvis av spelarar i det som unekteleg er verdas største bridgenasjon, dreg til seg ei rekkje stjerner frå heile verda, Noreg inkludert.
Denne gongen vart hovudtevlinga eit vonbrot for dei norske deltakarane. La oss difor ikkje dvele ved resultatlista, men heller sjå litt nærare på namnet Soloway. Når det gjeld Paul Soloways bridgekarriere, bør det straks nemnast at den ikkje ville ha vorte røyndom utan velgjerningane til ein illgjeten gangster.
Soloway, fødd i Los Angeles i 1941, var tre år gamal då familien ein dag vitja venen George Raft, ein skodespelar som ikkje berre spela gangster i ei rekkje filmar, men òg heldt seg med diverse gangsterar i omgangskrinsen. Til stades i same selskap som familien Soloway var jødiske Benjamin «Bugsy» Siegel – leigemordar, spritsmuglar i forbodstida og ei av eldsjelene bak utviklinga av hotell- og kasinogata The Strip i Las Vegas. Då vesle Paul Soloway ramla ut i symjebassenget og heldt på å drukne, var det nettopp Siegel som hoppa uti og berga han.
Soloway sleit i vaksen alder med dårleg hjarta, men fleire store operasjonar hindra han ikkje frå å vinne fem verdsmeisterskapar for USA og ein haug med amerikanske meisterskapar. Då han vann den prestisjetunge tevlinga Vanderbilt i Cincinnati i år 2000, måtte han kvar kveld dra til sjukehuset for å få intravenøs antibiotika. Under like gjæve Spingold i 2007 sat han i elektrisk rullestol, men siger vart det like fullt. Tre månader seinare var det slutt, og han vart kremert med ein kortstokk i handa.
Bugsy Siegel, derimot, vart skoten og drepen alt i 1944. Drapssaka er uløyst.
Erlend Skjetne
Erlend Skjetne er tidlegare juniorlandslagsspelar i bridge.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Før jul vart den amerikanske haustmeisterskapen spela i Atlanta i Georgia. Soloway Knockout Teams, heiter den. Amerikanarane har tre slike store meisterskapar per år, som forutan å samle tusenvis av spelarar i det som unekteleg er verdas største bridgenasjon, dreg til seg ei rekkje stjerner frå heile verda, Noreg inkludert.
Denne gongen vart hovudtevlinga eit vonbrot for dei norske deltakarane. La oss difor ikkje dvele ved resultatlista, men heller sjå litt nærare på namnet Soloway. Når det gjeld Paul Soloways bridgekarriere, bør det straks nemnast at den ikkje ville ha vorte røyndom utan velgjerningane til ein illgjeten gangster.
Soloway, fødd i Los Angeles i 1941, var tre år gamal då familien ein dag vitja venen George Raft, ein skodespelar som ikkje berre spela gangster i ei rekkje filmar, men òg heldt seg med diverse gangsterar i omgangskrinsen. Til stades i same selskap som familien Soloway var jødiske Benjamin «Bugsy» Siegel – leigemordar, spritsmuglar i forbodstida og ei av eldsjelene bak utviklinga av hotell- og kasinogata The Strip i Las Vegas. Då vesle Paul Soloway ramla ut i symjebassenget og heldt på å drukne, var det nettopp Siegel som hoppa uti og berga han.
Soloway sleit i vaksen alder med dårleg hjarta, men fleire store operasjonar hindra han ikkje frå å vinne fem verdsmeisterskapar for USA og ein haug med amerikanske meisterskapar. Då han vann den prestisjetunge tevlinga Vanderbilt i Cincinnati i år 2000, måtte han kvar kveld dra til sjukehuset for å få intravenøs antibiotika. Under like gjæve Spingold i 2007 sat han i elektrisk rullestol, men siger vart det like fullt. Tre månader seinare var det slutt, og han vart kremert med ein kortstokk i handa.
Bugsy Siegel, derimot, vart skoten og drepen alt i 1944. Drapssaka er uløyst.
Erlend Skjetne
Erlend Skjetne er tidlegare juniorlandslagsspelar i bridge.
Fleire artiklar
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.