På tomannshand

Mikkelsens metode

Mennesket Magnar Mikkelsen høyrer heime i Vest-Finnmark. Forfattaren Magnar Mikkelsen høyrer heime i den norske kanon. Akkurat no er ingen av dei heime.

Magnar Mikkelsen, Lillehammer, juni 2023
Magnar Mikkelsen, Lillehammer, juni 2023
Publisert Sist oppdatert

I fjor flytta Magnar Mikkelsen og kona Kari Pålsrud frå den vesle bygda Veidnes ved Laksefjorden i Vest-Finnmark til Øyer rett nord for Lillehammer. Da eg las dette i ei avis, at «diktarhøvdingen» hadde flytta, syntest eg det var dramatisk. Korleis er det for han, utan det nakne, opne finnmarksrommet rundt seg, tenkte eg. Der han hadde vakse opp og levd mesteparten av livet. Blant folk og landskapet han har skildra, alt det som er ein så integrert del av kvardagslivet og skrivinga hans.

Da dei flytta frå huset til ei sokkelleilegheit sørpå, måtte dei kaste 7,1 tonn papir i form av bøker, tidsskrift og arkiv. Det var 6000 bøker. Brev og delar av Mikkelsens privatarkiv, rundt 400 kilo, gjekk til Samisk arkiv i Kautokeino.

No sit han framfor meg, 67 år etter at han debuterte som forfattar, med vaktsame, intelligente auge, men med krykker ved sida av seg. Han påstår at det ikkje er særleg dramatisk, eigentleg, det å ha flytta frå Finnmark. Og han legg til at han ikkje liker uttrykket «diktarhøvding», fordi det er ein klisjé.

– Det gjer meg ikkje vondt, i alle fall, det å ikkje vere på Veidnes. Kari og eg har vore saman i over 50 år. Relasjonen mellom oss er den sterke basisen i livet. Vi kjedar oss ikkje. Men ok: Alt eg har skrive av verdi, er frå Finnmark. Veidnes er meg innvendig, heilt tvers igjennom. Eg er finnmarking og kan aldri bli noko anna. Dagane passerer flyktig forbi. Berre fortida er alltid til stades i livet vårt.

– I Nord-Noreg er det alltid rørsle i sjøen, i lufta, i vinden. I fjor haust, da vi kom, var det vindstille i tre månader. Snøen stabla seg opp på grankvistane. Eg trudde ikkje mine eigne auge. Eg er van med at alt blæs vekk om det ikkje er tjora fast. Om vi gløymde sikring av bøtter og slike ting, så kom det garantert ei rokksalving og tok det med seg. Båten min heldt det ikkje å dra på land og binde med tau. I tillegg måtte eg legge tunge steinar i botnen, så vinden ikkje skulle ta han. Nordpå snakkar folk høgare på grunn av vinden, og på grunn av avstandane må ein lære seg å snakke meir presist. Her følger eg med i lokalavisa for å danne meg eit inntrykk av kva som rører seg. Og det er ikkje spesielt interessant, det heller, seier Mikkelsen og trekker på skuldrene.

I Nord-Noreg er han kjend. Blant lesande og samfunnsinteresserte folk i same generasjon er han kjend for alle, og ofte blir han omtalt som «finnmarksforfattaren» Magnar Mikkelsen. Det er godt meint, og Mikkelsen er den som har skrive best om Finnmarks folk og landskap, og ikkje berre i sin eigen generasjon. Men samstundes kan slike merkelappar vere reduserande. For på same måte som ein profesjonell historikar ikkje er lokalhistorikar i bygdebokligaen om han skriv om Finnmark eller andre plassar, er Mikkelsen ingen heimstaddiktar eller lokal forfattar.

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement