Mat
Vinter i Cannes
Rue St. Antoine snor seg opp frå hamna.
Alle foto: Dagfinn Nordbø
Den sørfranske festivalbyen Cannes er sommarstid hekkeplass for smellvakre filmstjerner og pengefolk med yachtar på storleik med «Titanic». I mi tid i reklamebransjen på det spinnville åttitalet besøkte eg ein festival der, og eg kunne konstatere at ein på det fasjonable Hotel Martinez måtte ut med hundre 1987-kroner for ei knøttlita flaske Perrier mineralvatn.
Det er ganske friskt, men med så kort sesong er det ikkje underleg at dei tyner rikingane så godt det går. Reklamebransjen er dessutan altfor tjukk av pengar. Champagne til frukost og kokain til kvelds er ikkje spesielt oppsiktsvekkande, og pengetettleiken er nok den beste grunnen til å kome seg ut derifrå når tida er inne, helst før. «De er næringslivets horer», belja ein tydeleg forfriska kunde på ein bransjefest, og alle blei sinte, men visste inst inne at han hadde rett.
Tjue år seinare fekk eg den ytst originale ideen å halde jul der i filmbyen, i bustaden til ein venn. Då oppdaga eg snart at nei, du, Cannes om vinteren – det er ikkje ein livleg plass.
Eg trava gatelangs eit par kveldar for å spore opp ein menneskevennleg base der eg kunne treffe likesinna (= tørstingar). Eg var på nippet til å gi opp, då eg plutseleg oppdaga eit ørlite hol i veggen øvst i Rue Suquet, ei sidegate til Rue St. Antoine, som snor seg frå hamna opp mot kyrkja.
På det einaste bordet utanfor stod eit skilt, «Reservée Tom Cruise», så eg sette meg sjølvsagt der. Ingen spurde meg om autografen, men endeleg hadde eg funne mitt paradis. Eg var redda. Innehavaren av vinbaren Carignan var den særs hyggelege Leandre, som gjekk lei av livet som sommelier på det ultrafisefine Hotel Martinez og satsa for seg sjølv.
Med tjukke steinvegger er Carignan mest som ei stein-
alderhole, proppa med vinflasker frå golv til tak, og eg såg det straks som mi oppgåve å minke litt på lageret. Klientellet var variert og folkeleg, frå lokale levemenn og -kvinner til norske sjøfolk og pensjonerte amerikanarar, mellom andre texanaren Robert, som møtte opp kvar kveld med traktorcaps, knalloransje boblejakke og ei særs dårleg oppdratt fillebikkje. Verkeleg ein plass for meg.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.