JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

MatFeature

Provencalsk vinter

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Østers i hopetal. Desse kan ein òg ta med seg heim att, opna og ferdige.

Østers i hopetal. Desse kan ein òg ta med seg heim att, opna og ferdige.

Alle foto: Dagfinn Nordbø

Østers i hopetal. Desse kan ein òg ta med seg heim att, opna og ferdige.

Østers i hopetal. Desse kan ein òg ta med seg heim att, opna og ferdige.

Alle foto: Dagfinn Nordbø

4422
20220204

Provence

Geografisk region og historisk provins i det søraustlege Frankrike, strekker seg frå nedre delen av elva Rhône og austover til den italienske grensa.

Romarane gjorde regionen til den første romerske provinsen bortanfor Alpane og kalla han Provincia Romana. Etter kvart blei namnet Provence.

Kjelde: Wikipedia

4422
20220204

Provence

Geografisk region og historisk provins i det søraustlege Frankrike, strekker seg frå nedre delen av elva Rhône og austover til den italienske grensa.

Romarane gjorde regionen til den første romerske provinsen bortanfor Alpane og kalla han Provincia Romana. Etter kvart blei namnet Provence.

Kjelde: Wikipedia

Godt skal det bli endeleg å reise friare. Når mange land no opnar opp, kan eg igjen prøve å late som eg er eit menneske, som før. For min del må nok turen til Frankrike vente eit bel, fordi franskmennene er nokre stabukkar med låg vaksinedekning. (Eg trur kvar einaste franskmann startar dagen med å gi fingeren til styresmaktene. Så står dei opp av senga.)

Men minne frå provencalske vintrar kan eg jo alltids suge på som karamellar: Første gong eg var der på vinterstid, blei eg freista av dei bognande utediskane, som stod der på gata breiddfulle av skaldyr i alle former: hummar, sjøkreps, østers, langustar, reker, blåskjel, sniglar.

Det er om vinteren skaldyra er best. Nordmenn kjøper reker i juli og trur det skal vere slik. Diskane freistar folk til å sette seg ned inne eller ute med eit stort skaldyrfat til lunsj, noko eg sjølvsagt gjorde. Eit syndig glas kvitvin klokka tolv gjorde opplevinga enda betre.

Nyttårsaftan blei eg kasta ut i det sosiale livet gjennom ein invitasjon til nyttårsmiddag på restaurant Chez Romano i Vence. Gjestane betalte 40 euro kvar for maten, som blei sett på bordet i ein endelaus straum heile kvelden. Til bords sat ein haug hyggelege folk eg ikkje kjende. Då eg rekna på det, kom eg fram til at dei 25 gjestane opphavleg kom frå tolv ulike nasjonar.

Ein strålande kickstart på å bli kjend med byens mildt sagt godt blanda innbyggarar, i ein liten italiensk mann-og-kone-restaurant som seinare skulle bli min kjære, faste serveringsstad.

Menyen var overdådig: Kjøt, fisk, patear, rull, skaldyr og pastarettar, deretter kaker, dessertar, petit fours og franske og italienske ostar. Innehavarane brukte å ta turen over til det svært nærliggande italienske Piemonte for å handle vin og andre spesialitetar, og fekk på den måten gunstigare prisar.

Blant gjestane denne nyttårsaftanen var ein god og lystig gjeng greske murarar som var hyra inn for å sette opp balkongar i det 300 år gamle, ombygde såpekokeriet der eg budde. Og grekarane hadde sjølvsagt med seg gitarar og bouzoukiar. Dei spelte og dei spelte og dei spelte... Det tok fordundre meg aldri slutt. Desse gutane ville ha slite ut Zorba the Greek.

Hippieparet John og Maggie sat vis-à-vis meg ved langbordet og blei etter kvart mine gode vener. Dei var i musikkbransjen, og dette i ei tid då distribusjon av kassettar og plater framleis var ein betydeleg geskjeft. Han var amerikanar, ho irsk. Blonde Maggie kunne lattermildt skryte av å ha blitt prøvd sjekka opp av både Mick Jagger og Van Morrison – på same kveld.

Som nordmann blei eg ein smule overraska over at restauranten plutseleg var invadert av eit endelaust tog av unge folk som dansa ein slags jenka gjennom heile byen, medan dei gratulerte alle med det nye året.

Sidan blei det meir eller mindre kaotisk, men på den sympatiske måten: Innehavaren sette seg til ved trommesettet, som var plassert bakarst i lokalet, og nokre tenåringar trødde til med solbriller, parykkar og elgitar, og spelte Jimi Hendrix så det ljoma over heile byen.

Det viste seg raskt at innehavaren var ein betydeleg betre restauratør og servitør enn trommeslagar. Med det lange håret i fortreffeleg uorden og ei temmeleg vill innstilling til rytme (altså inga rytme i det heile tatt) minte han aller mest om The Animal i The Muppet Show.

Så, då klokka nærma seg midnatt, tumla heile selskapet ut på gata for å feire det nye året med musserande i flasker og glas, og nordmannen skjønte ingenting fordi ikkje éin einaste rakett blei skoten opp. I Frankrike er det dei kommunale styresmaktene som står for den jobben.

Min heilt private teori er at franskmennene har innført dette fordi dei elskar hundane sine så høgt. Dei vil ikkje at hundane skal bli så vettskremte og skotredde som dei blir til dømes her i landet. Kommunens fyrverkeri er dessutan på lang avstand frå folk. Rakettane sender dei ut frå ei av høgdene rundt byen, og det er eit betydeleg betre show enn å sjå på fulle nordmenn som fyrer opp familiepakka midt i bygatene.

Bonne année!

Dagfinn Nordbø er satirikar og tekstforfattar.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Godt skal det bli endeleg å reise friare. Når mange land no opnar opp, kan eg igjen prøve å late som eg er eit menneske, som før. For min del må nok turen til Frankrike vente eit bel, fordi franskmennene er nokre stabukkar med låg vaksinedekning. (Eg trur kvar einaste franskmann startar dagen med å gi fingeren til styresmaktene. Så står dei opp av senga.)

Men minne frå provencalske vintrar kan eg jo alltids suge på som karamellar: Første gong eg var der på vinterstid, blei eg freista av dei bognande utediskane, som stod der på gata breiddfulle av skaldyr i alle former: hummar, sjøkreps, østers, langustar, reker, blåskjel, sniglar.

Det er om vinteren skaldyra er best. Nordmenn kjøper reker i juli og trur det skal vere slik. Diskane freistar folk til å sette seg ned inne eller ute med eit stort skaldyrfat til lunsj, noko eg sjølvsagt gjorde. Eit syndig glas kvitvin klokka tolv gjorde opplevinga enda betre.

Nyttårsaftan blei eg kasta ut i det sosiale livet gjennom ein invitasjon til nyttårsmiddag på restaurant Chez Romano i Vence. Gjestane betalte 40 euro kvar for maten, som blei sett på bordet i ein endelaus straum heile kvelden. Til bords sat ein haug hyggelege folk eg ikkje kjende. Då eg rekna på det, kom eg fram til at dei 25 gjestane opphavleg kom frå tolv ulike nasjonar.

Ein strålande kickstart på å bli kjend med byens mildt sagt godt blanda innbyggarar, i ein liten italiensk mann-og-kone-restaurant som seinare skulle bli min kjære, faste serveringsstad.

Menyen var overdådig: Kjøt, fisk, patear, rull, skaldyr og pastarettar, deretter kaker, dessertar, petit fours og franske og italienske ostar. Innehavarane brukte å ta turen over til det svært nærliggande italienske Piemonte for å handle vin og andre spesialitetar, og fekk på den måten gunstigare prisar.

Blant gjestane denne nyttårsaftanen var ein god og lystig gjeng greske murarar som var hyra inn for å sette opp balkongar i det 300 år gamle, ombygde såpekokeriet der eg budde. Og grekarane hadde sjølvsagt med seg gitarar og bouzoukiar. Dei spelte og dei spelte og dei spelte... Det tok fordundre meg aldri slutt. Desse gutane ville ha slite ut Zorba the Greek.

Hippieparet John og Maggie sat vis-à-vis meg ved langbordet og blei etter kvart mine gode vener. Dei var i musikkbransjen, og dette i ei tid då distribusjon av kassettar og plater framleis var ein betydeleg geskjeft. Han var amerikanar, ho irsk. Blonde Maggie kunne lattermildt skryte av å ha blitt prøvd sjekka opp av både Mick Jagger og Van Morrison – på same kveld.

Som nordmann blei eg ein smule overraska over at restauranten plutseleg var invadert av eit endelaust tog av unge folk som dansa ein slags jenka gjennom heile byen, medan dei gratulerte alle med det nye året.

Sidan blei det meir eller mindre kaotisk, men på den sympatiske måten: Innehavaren sette seg til ved trommesettet, som var plassert bakarst i lokalet, og nokre tenåringar trødde til med solbriller, parykkar og elgitar, og spelte Jimi Hendrix så det ljoma over heile byen.

Det viste seg raskt at innehavaren var ein betydeleg betre restauratør og servitør enn trommeslagar. Med det lange håret i fortreffeleg uorden og ei temmeleg vill innstilling til rytme (altså inga rytme i det heile tatt) minte han aller mest om The Animal i The Muppet Show.

Så, då klokka nærma seg midnatt, tumla heile selskapet ut på gata for å feire det nye året med musserande i flasker og glas, og nordmannen skjønte ingenting fordi ikkje éin einaste rakett blei skoten opp. I Frankrike er det dei kommunale styresmaktene som står for den jobben.

Min heilt private teori er at franskmennene har innført dette fordi dei elskar hundane sine så høgt. Dei vil ikkje at hundane skal bli så vettskremte og skotredde som dei blir til dømes her i landet. Kommunens fyrverkeri er dessutan på lang avstand frå folk. Rakettane sender dei ut frå ei av høgdene rundt byen, og det er eit betydeleg betre show enn å sjå på fulle nordmenn som fyrer opp familiepakka midt i bygatene.

Bonne année!

Dagfinn Nordbø er satirikar og tekstforfattar.

Det er om vinteren skaldyra er best.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».

Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».

Foto: Ida Lødemel Tvedt

ReportasjeFeature

Krossveg i den georgiske draumen

TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.  

Ida Lødemel Tvedt
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».

Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».

Foto: Ida Lødemel Tvedt

ReportasjeFeature

Krossveg i den georgiske draumen

TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.  

Ida Lødemel Tvedt
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.

Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.

Foto: Trond A. Isaksen

BokMeldingar
Odd W. Surén

Singel og sanatorium

Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.

Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.

Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.

Foto: Stord vgs

MusikkKultur
Helga JohanneStørdal

Kampen om kunstfaga

Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.

Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.

Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.

Foto: Per Anders Todal

Samfunn
Per Anders Todal

Fiskar er fiskar verst

Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.

Sviskadar frå maneter kan vere smertefulle og gje store skadar på oppdrettsfisk.  I 2023 døydde fleire millionar laks etter angrep av perlesnormaneter (Apolemia uvaria).

Sviskadar frå maneter kan vere smertefulle og gje store skadar på oppdrettsfisk. I 2023 døydde fleire millionar laks etter angrep av perlesnormaneter (Apolemia uvaria).

Foto: Mattilsynet

DyrFeature

Den sure svien

I fjor vart angrep av maneter brått rekna med som ei av dei fem viktigaste årsakene til laksedauden, korleis kan noko slikt skje?

Arve Nilsen
Sviskadar frå maneter kan vere smertefulle og gje store skadar på oppdrettsfisk.  I 2023 døydde fleire millionar laks etter angrep av perlesnormaneter (Apolemia uvaria).

Sviskadar frå maneter kan vere smertefulle og gje store skadar på oppdrettsfisk. I 2023 døydde fleire millionar laks etter angrep av perlesnormaneter (Apolemia uvaria).

Foto: Mattilsynet

DyrFeature

Den sure svien

I fjor vart angrep av maneter brått rekna med som ei av dei fem viktigaste årsakene til laksedauden, korleis kan noko slikt skje?

Arve Nilsen

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis