Langs KystenDag og Tid publiserer her eit ukjent manuskript av Fridtjof Nansen:Langesund, mandag 18 juli 1904:
Dag og Tid publiserer her eit ukjent manuskript av Fridtjof Nansen:
Vågen i Bergen.
Langesund, mandag 18 juli 1904: Jeg ligger og ser utover havet som er blått av vestenvinn, mens solen går ned, og lyser gult på den bratte grønnkledde bergskrent der utenfor, og bølgene leker sin evige frem-og tilbake over de runn-slitte skjær nedenunner. Livet er jo i grunnen skjønt, men hvorfor går ikke havet ut vest mot solnedgangen, og hvorfor er det ikke blankt, vuggende solgull?
Hvad kommer det av, at når en hører vakker musikk, eller drømmer sig bort i skjønhets-syner høit over jordeliv, så blir det altid til en skjærgård vestpå, efter solnedgang? – havet blankt som et kobberspeil, – luft, blå holmer svømmer langt ute i kobberet, – og himlen hvelver sig høi og klar med gull-bremmede solskyer – en bæres sagte på drømme-bølgene ut mot de svevende eter-riker. – og alt jorderik svinner bort, bort. –
Er da den gulrøde farve vakrere enn det friske blå med hvite stenk? Er det blanke hav vakrere enn det bølgende, frådende? Med bølgerygger og hvite kammer som veldige heste-halser.
Er det kanske freden? Ja, hvad vet vi.
Hvorfor skriver du, og altid bare disse stemningene. Er da det som har verd bare stemninger altsammen? Har stemninger mer inholl enn handling. Eller er det kanske at du er for doven til å ta dig sammen for å tale om dåd som alt er forbi?
Er det ikke rikt nok de friske sprøit av handling, når båten skjærer frem for svulmende seil gjennem kjølig brusende vann, – det kvasse, lynrappe kast med øiet, den sikre hånn ved roret. Det er som klang av spente stålfjærer.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
