Historie
Jolesveinar og farlege kvinner
Gryla, halvt troll og halvt dyr, som bur i fjella på Island med sin tredje mann, 13 søner, jolesveinane, og ein svart katt.
Illustrasjon : Salvor Gissurardottir, med Visnarbókin til førelegg.
For nokre år tilbake høyrde eg ein kar i NRK fortelja at Noreg har jolenissen, Island har jolesveinane. Då banka det på døra til mitt indre arkiv av gamle røyster. I landet vårt kan jolesveinane ennå finnast. Den første eg tenkjer på, er Guro Lykken på Beito i Valdres, ei av dei mest trufaste tradisjonsberarane eg har møtt.
Eg får høyra om imbereftan, siste laurdagskvelden før jolaftan. Så snart det er blitt mørkt, lurer imberane seg over isen til garden for å leggja til rette for jolesveinane: Tunet skal ryddast. Alt som kan stå av sledar og reiskapar, skal setjast opp langs veggene for å gje rom til sveinane som jolaftan kjem ridande på dei brune hestane sine.
Klokka 15.00 jolaftan går mannen til Guri med kornneket til fuglane, mens Guri henger opp heilaghandkledet på kjøkenet, same handkledet som dei tullar rundt dåpsbarnet.
Denne kvelden er det viktig å kasta øl inn i elden for å hindra brann. Guri tar først ein tår, før ho gjev den særeigne hornskeia til venene sine og seier: «Eg skjenker min ven til!» Deretter kastar ho øl inn i elden med orda: «Eg drikk min varme til!»
Først når familien har gått til sengs jolekvelden, kjem jolesveinane og set seg til matbordet. Guri har ordna med god mat, og kornet som ligg igjen under bordet morgonen etter, fortel at både sveinane og hestane har fått jolemåltidet sitt. Men korleis visste Guri som liten at jolesveinane hadde ete opp maten på bordet?
– Å nei, kjære deg, det fekk me aldri lov å sjå etter, sa Guri.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
