– Vent litt!
Etter forsiktig banking på døra til Per Dybvig blir eg lydig ståande på utsida.
– No kan du komme.
Eg opnar forsiktig og ser Per med spikar i munnen, hammar i handa og eit svært, kvitt ark som han baskar med å få så høgt som mogleg på veggen. Med ei hand på det eine hjørnet får eg sjansen til å gjere nytte for meg, før me tek to skritt bakover og beundrar det 180 centimeter breie arket som stig opp frå ein tung rull på golvet.
Det som manglar
Akkurat no jobbar Per med verk til neste utstilling på Galleri Opdahl i Stavanger. Ved sida av det store kvite arket heng eit verk sett saman av fleire ark. Tynne blyantstrekar leitar seg veg over papiret, iblant er dei tydelege og rolege, iblant flakkande og tilsynelatande utan retning. Små felt med fargar i akvarellmåling er plasserte rundt om saman med pålimte papirbitar. Ein får inntrykk av at det er fuglar, men når ein ser etter, så er det ikkje ein einaste fugl der. Det er som om han veit akkurat kor mykje og kor lite som skal til for å halde på undringa. Eg går i sikksakk over eit golv fullt av ark og teikneblyantar mot ein stol som Per har rydda klar borte med vindauga. Sjølv set han seg framfor teiknebordet.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.