1. Bovara (2012) av Jan Roar Leikvoll. «Det stakk i meg, hjarteklaffar stod på vidt gap og klarte ikkje lukke seg». Og akkurat slik kjennest det å lese denne boka. Dei vonde kjenslene og handlingane til hovudpersonen, munken Frrok, klarer ikkje gå utanom hjartet. Dei stikk hardt og blir sittande lenge. Ei vakker og vond utforsking av grensene for det vonde i mennesket og kva som er menneskeleg.

2. Niels Lyhne (1880) av J.P. Jacobsen. «Han var trett, utmattet, han orket ikke all denne poesien, han lengtet efter å kjenne hverdagens faste jord under føttene, som en fisk som blir kvalt i den varme luften lengter etter vannets klare, friske kulde». Denne poetiske forteljinga om realisme og drøymeri er full av ord som smeltar på tunga og gir ein herleg kontrast til hovudpersonens hardnakka realistiske syn på verda.

3. Trollmannens hatt (1948) av Tove Jansson «Å, tenk å være et nyvåknet mummitroll, og danse i glassgrønne bølger mens sola står opp». Kjenner du det? Slik skal sommaren kjennast. Og slik kjennest det å vere i denne boka sitt rom. Dei vakre og til tider overraskande skildringane kan treffe vaksne like godt som barn, og dei har et fint fokus på samhald, leik, undring og akkurat passeleg alvorlige etiske spørsmål.

Hege Lende Sørbråten