Kan Russland bli et demokrati?
På hjemmesiden til den russiske ambassaden i Oslo står det: «Det gode naboskapsforholdet mellom Russland og Norge har aldri før vært så altomfattende og positivt som i dag.» Dette er i beste fall ønsketenkning: Etter den russiske annekteringen av Krim-halvøya i Ukraina, da et europeisk land for første gang etter andre verdenskrig bemektiget seg en del av territoriet til et annet land, er forholdet mellom Russland og så å si alle vestlige land blitt kraftig forverret.
Men samtidig som vi utvetydig må fordømme dette klare bruddet på folkeretten, må vi gjøre hva vi kan for at dette ikke blir en permanent situasjon. Derfor er uttalelser som den forsvarsminister Ine Eriksen Søreide kom med, lite konstruktive når hun til CNN i februar i år hevdet at «It is no going back to some sort of normality [with Russia], or some sort of back to normal business, because that normality does not exist.» Vi bør passe oss så vi ikke gir inntrykk av at vi har slengt igjen døren til samarbeid for godt. Da har Russland lite å tape på å begå nye folkerettsbrudd.
Heldigvis la Søreide til at «That does not mean that we will not have cooperation with Russia». Men hvordan skal det kunne gjøres i praksis når vi skal og må unngå alt som kan gi inntrykk av at vi godtar eller unnskylder folkerettsbrudd og aggresjon mot nabostater? En del av løsningen på dette dilemmaet må være at vi trapper opp kontaktene på samfunnsnivå. Vi må skille mellom «Russland» og «russere», og når forbindelsene på statsnivå er i ferd med å låse seg, må vi kompensere dette ved å trappe opp kontakten på det mellommenneskelige plan. Vi bør ikke bare holde de upolitiske kanalene åpne, men utvide dem.
En viktig kanal er russere som kommer hit og kan erfare vårt samfunn. Det bor svært mange russere i Norge i dag, over 17.000 (mot eksempelvis bare cirka 8000 i Sverige). De aller fleste er godt integrert, men mange av dem føler likevel at de blir mistenkeliggjort fordi de er russere, og må stå til rette for alt det Putin-regimet gjør. I tillegg til de russere som allerede er her, bør vi invitere flere, og da tenker vi særlig på ungdom og studenter. Unge mennesker er ikke låst fast i sine tankemønstre, de er mottakelige for nye inntrykk, så sant de ikke blir møtt med forutinntatte forestillinger om at de «representerer» en fiendtlig nabostat. Nettopp i den politiske situasjonen vi nå opplever, bør universiteter og høyskoler opprette utvekslingsprogrammer og støtteordninger for russere som vil studere i Norge. Også statlige myndigheter bør bidra. Dette vil kunne fremme kunnskap om og forståelse for det norske samfunn og «den norske modellen» blant vanlige russere når disse studentene drar hjem igjen etter endt studium. Når stat-til-stat-diplomatiet får sand i maskineriet, må folk-til-folk-diplomatiet intensiveres.
Vi må bryte ut av gamle stereotypier. For førti år siden trodde ingen at demokratiet skulle spre seg særlig langt ut over det nordvestlige Europa og Nord-Amerika. Så ble Latin-Amerika demokratisk mot alle odds. Er det utenkelig at Russland kan bli et demokrati? Perestrojka-politikken ble drevet frem av et sterkt demokratiseringsønske, men det gryende russiske demokratiet snublet allerede under Jeltsin. Men det er rasistisk å tenke at Russland ikke kan skape et liberalt, demokratisk samfunn. Det er ingenting Putin frykter mer enn smitte fra liberale demokratier, den russiske motstanden mot Majdan-revolusjonen var ikke minst et forsøk på å hindre ukrainerne i å orientere seg vestover.
Mange i den norske og vestlige offentligheten er låst fast i en forestilling om at Russland ikke kan være annerledes enn det er. Dette skader både oss og dem. Russland vil ikke bli demokratisert over natten, det vil kunne gå tretti–førti år før vi kan se resultatene av et slikt arbeid. Men dette er et mål vi må arbeide mot.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
