ANDREAS HOMPLAND

hompland@online.no

Spaltisten held sin del av samfunnskontrakten. Han stolar på at styresmaktene veit best og gir gode råd, men er også glad for at dei i det lengste har tillit til at individuelle borgarar held seg unna smittefarlege situasjonar og handlingar som ikkje er direkte ulovlege og straffbare.

Spaltisten har internalisert dei eksterne reglane og gjort seg til eit objekt for det nødvendige i kampen mot pesten. Faren og ubehaget har sett seg i kroppen, i mage og mentalitet – også det forferdelege uttrykket «sosial distansering». Så han tar tiltak, reglar, oppmodingar, forskrifter og pålegg på tungt alvor. Han er blitt overforsiktig, overlydig og overlojal, men han liker det ikkje.

Mot NORMALt har ikkje Spaltisten hatt kritisk glede av å leita etter inkonsekvensar og logiske brestar, symbolske og retoriske påfunn hos styresmaktene. Han har også mindre age for prinsipielle juristar som graver i finessar og drar menneskerettskortet for å motarbeida svakt grunngjevne og dårleg forklarte tiltak. For eigedomslause er det lita trøyst i at ein har plikt til å dra til karantenehotell, men at ingen kan tvingast til å vera der, så ein kan stikka av: «Du kan få bot, men den kan du bringe inn for en domstol.»

DET ER EI TID for alt, og nå er det tid for firkanta ordningar, sjablongar og respekt for den djupe staten. Dette er ikkje tida for å leika våghals og leita etter smotthol.

Det er ei tung tid som set spor og speglar seg av i tale og tame, som hos Halldis Moren Vesaas:

Det heiter ikkje: eg – no lenger.

Heretter heiter det: vi.

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

VERTINNA HELD AVSTAND, men ho held ikkje kjeft. Ho har merkt seg utvalet som kom med tilråding om kven som skal vaksinerast først: gamle, feite og skrale med underliggande sjukdommar som er i stor fare for å bli alvorleg sjuke og døy dersom dei blir smitta. Om det blir vaksine att, skal dei som jobbar i helse og omsorg, vera neste i køen.

Vertinna seier for så vidt ja takk, for ho balar med både underliggande og overhengande. Men ho er kritisk til dette medisinsk-etiske flogvitet frå Høyanger, som har hatt ord på seg for å vera den mest intelligente av Førde-søskena. Vertinna meiner helsepersonell som arbeider tett på dei koronasmitta, må vera først i køen, ikkje berre fordi dei fortener det, men også etter logikken med surstoffmasker på fly: Hjelp først deg sjølv, slik at du kan hjelpa andre.

VERTINNA HAR FÅTT med seg at 35,4 prosent av dei koronasmitta og halvparten av dei som er lagde inn på sjukehus, er fødde utanfor Noreg. Derfor meiner ho det logiske er at dei som er mest utsette for pesten, blir vaksinerte først: trongbudde polakkar, somaliarar og pakistanarar. Og deretter religiøse sekter, asylsøkarar, samfunnskritiske drosjesjåførar og flokkar med festglad ungdom, kanskje også pendlande svenskar og nordmenn med handlekorg og hytte i grensetraktene.

Ho er samd i at desse gruppene burde høyra meir på styresmaktene, respektera både klare og uklare lovar og forskrifter, passa seg betre og ta større individuelt ansvar. Men slik Vertinna ser det, er dette ikkje tida for å moralisera: Å prioritera desse gruppene vil vera det mest effektive for å stagga smitten og redda liv.

Når det gjeld å spora smitte, har Vertinna stor tiltru til ordførarar og distriktslækjarar og andre lokale krefter som kjenner folket og veit kven som plar henga saman. Slik kunnskap er viktigare enn å lita på appar, Tegnell-typar og sentrale helsebyråkratar.

DET BLEI BRÅTT stille om Nicolai Tangen etter balladen då han blei tilsett som sjef for Oljefondet. Han dukka opp att då han tryna på sparkesykkel, men nå er han her igjen fordi han er koronasmitta og har sett sentralbanksjefen og Noregs Bank i karantene. Men milliardane rullar likevel inn i pensjonsfond utland, raskare enn Framstegspartiet og Senterpartiet kan huka tak i dei.

Og slik går no dagane langs koronaens uransakelege vegar, med einskildlagnadar, kurver og tabellar.

BYRÅSJEFEN har ein hobby som han er svært glad i: Han jaktar på den deriverte som underliggande statistisk og retorisk figur. Det er ikkje så mystisk som det høyrest ut: Han passar på korleis Forvaltninga, politikarar og presse uttrykker seg om kva som går opp og ned, og kor fort det utviklar seg. I koronaens tid er tilfanget rikeleg og den språklege smitten faretrugande.

I sommar gledde me oss over at tala på smitta og hospitaliserte fall og fall, og at det knapt var døde. Så tok smittetala til å stiga, men dei steig roleg, og det blei forklart med at fleire blei testa. Så eksploderte tala, og kurvene blei så bratte at Bent Høie brukte fleire byar i Belgia som skremmebilde.

Då smittetala heldt fram med å stiga sterkt, og steig stadig kraftigare frå veke til veke, var vona at stigingstakta skulle begynna å stabilisera seg. For tida er gladmeldinga at sjølv om stadig fleire blir smitta, ser smitteveksten ut til å vera i ferd med å flata ut. Det ser statsministeren som eit lys i juletunnelen.

Byråsjefen konkluderer med at når tala stig og den deriverte er stygg, kan ein setta sin lit til retninga på den andrederiverte, og omvendt. Det er alltid trøyst å finna i hangande derivert.

Andreas Hompland er sosiolog og skribent.