ANDREAS HOMPLAND

hompland@online.no

TRONTALEDEBATTEN blir vakkert kalla «opposisjonens debatt», og første talar er alltid opposisjonsleiaren. Det er Jonas Gahr Støre, fordi Arbeidarpartiet er størst, men han har vore ein forsiktig og forliksvillig hærførar for Erna Solbergs og Hans Majestets lojale og opposisjon. Småpartia til venstre og Senterpartiet har stått fram meir kraftfullt og storsnuta. Etter kommunevalet har dei fått nytt pågangsmot, og Senterpartiet har vore ute og stole ordførarar.

Elles er frontane litt flytande, for det er eit forvitneleg faktum at der tre eller fire parti er samla i same regjering, er opposisjonen midt iblant dei – frå den brunbeisande Abid Raja til den lettkrenkte og sniksiviliserte Per Willy Amundsen.

LANDSSTYRET i Arbeidar­partiet har slikka sine sår og trøysta seg med fleire ordførarar i storbyane, men det var dei andre partia «på vår side» som sikra det. Meiningsmålingane etter det dårlege valet tyder på at dei ennå ikkje har nådd botnen: Samling av fløyer og fiendar er ikkje lett når krybba er tom og hestane bitest. Etymologisk ligg giske nær «å gisa»: den gisøygde har eit lurt og listig, fnisande, fnysande og hånleg blikk.

Etter valnederlaget skal Støre skjerpa seg og bli hardare i klypa for ikkje å bli medskuldig i regjeringas upopulære sentraliseringspolitikk. Men kamp­ropet «stø kurs framover» kan bli eit narrespel når ulike miljø eggar til strid og stakar ut retningar som er på kollisjonskurs.

«SAMLING I BÅNN» er eigenmeldinga. I politikken blir det brukt om parti som ligg nede for teljing av promillar og prøver å reisa seg etter å ha døyvt tunge tider. Det er rimelegvis oftast brukt om Venstre.

Bjørn Sortlands gutebok Samling i bånn er den fjerde i serien om Bønna og B-laget som blir forfølgde av ein nifs nerd på veg til fotballens heimland, England. I fotballen prøver elles lag som kjempar mot nedrykk seg først med å sparka trenaren. Om det ikkje går bra, tyr dei til «samling i bånn», men når klubbane er kjøpelag utan vilje til å blø for drakta, er det heller ikkje lojalitet å henta hos tilskodarklanane.

Byråsjefen irriterer seg over den misvisande bruken av uttrykket «samling i bånn», for han har lese alt av Thor Gotaas og kan skihistoria.

DEN ALLSIDIGE idrettsmannen Ole Reistad, som under krigen var sjef for flytreningsleiren Little Norway i Canada, var norsk flaggberar under vinter-OL i St. Moritz i 1928. Der leidde han det norske laget i oppvisingsgreina militært patruljeløp. Dei andre på laget var Leif Skagnæs, Ole Stenen og Reidar Ødegaard.

Det var 30 tøffe kilometer med snøstorm, innlagd skyting, ubrøyta løyper og ein høgdeforskjell på 1100 meter. På matstasjonen på det høgaste punktet i løypa (2887 meter) låg den norske laget seks minuttar bak Finland og Sveits. Det var då Ole Reistad gav kommandoen: «Samling i bånn, gutter». Dei lét det stå til utfor, og ein halvtime seinare var dei først i løypa og kom i mål på 3,50,47 – fire minutt føre storfavorittane Finland.

«Samling i bånn» var i Reistads munn ikkje noko å trøysta seg med i nederlagets stund, eller for å reisa kjerringa. Før uttrykket fann vegen over i politisk metaforikk og bytte forteikn til fortvila pessimisme, var den opphavlege krafta i orda grenselaus tru og dristig optimisme.

RETTINGAR. Dette er vel strengt tatt ikkje ei retting, men eit vedlegg til sideblikket førre veke om transport og staders vekst og fall. Den som gjer ei reise, har noko å fortelja.

Dei fleste som køyrde gamle sørlandske hovudveg, var ein eller annan gong innom Cinderella kro ved Sundebru i Gjerstad. Då riksveg 40 blei rusta opp til E-18 og lagd om ved Sørlandsporten, hamna Cinderella i bakleksa. Etter ein tidhøveleg brann blei ho bygd opp att på det nyregulerte næringsområdet på den aude Brokelandsheia. Der har det sidan kome til varehus i ymse bransjar, vinmonopol, dyrehage, rekkehus og bustader for pensjonistar. Brokelandsheia-dagane har vakse til den største handelsmessa på Sørlandet og fått plass i Norge Rundt. Ikkje-staden tar mål av seg til å bli ein stad.

FRAMTIDSHÅPET er at Broke­-
landsheia skal bli eit sentralt knutepunkt for handel og samferdsel på strekninga Oslo–Kristiansand. Det skal skje om Sørlandsbanen og Vestfoldbanen og Grenland­s­banen blir knytte saman med stasjon på Brokelandsheia.

I ventetida har det gått dårlegare med Cinderella enn med Oskepott. Ho gjekk konkurs og har stått opp att som Heimat – også som ei helsing til tyske bubilturistar.

Men dei lokale Blakstad-gutane møtest ved det fremste bordet på Lyngrillen. Serveringa der er klassisk og fritert vegkrokost, men også ein fast vekemeny: «Mandag: Steik. Tirsdag: Fersk kjøtt. Onsdag: Stekt middagspølse. Torsdag: Stekt flesk. Fredag: Salt kjøtt. Lørdag: Kjøttkaker. Søndag: Steik og Laks.»

Til dagens middag er det gratis dessert og kaffi, og då går den lokale mannepraten om viktige saker i Vegårshei og Gjerstad: elgjakt og dieselpris og andre biltema. Medan dei som er på gjennomfart, hastar vidare til Teslaen på ladestasjonen med resten av kaffien i pappkrus. På Brokelandsheia kryssar ulike røyndomar kvarandre, på same dag og tid og stad.

Andreas Hompland
er sosiolog og skribent.