Kommentar
Rosehagen i Gaza
Oslo var heidersordet, det skulle bli fred. I Gaza var det tent eit håp. Kva skjedde når nordmenn 30 år seinare sette pengane sine i ein folkerettsstridig krig nettopp der? Vi må til ein rosehage for å skjøne rekkevidda av tragedien.
Rosehagen til Sigrun Slapgard er inspirert av rosehagen til Eyad al-Sarraj i Gaza.
Foto: Sigrun Slapgard
Piggtråd og støv, ei blanding av eselkjerrer, gyngande, stinkande og utdaterte mercedesdrosjar i ein tettpakka sementørken av ein by. Dette var Gaza slik eit utanlandsk reporterteam kunne møte byen den gongen vi fekk lov på slutten av 1990-talet. Problema med kontroll og sensur kunne vere like store innanfor piggtråden som utanfor.
På begge sider av dei høge gjerda opplevde vi at kamera og reporterblokk vart møtt med våpen. Under tittelen «Håpet var Oslo» var fotograf Sidsel Avlund og eg på oppdrag for NRK, og nok ein gong hadde vi fått eit maskingevær retta mot oss, vorte tvinga av Arafats menn til å slette dei ferske opptaka våre.
Håpet om å finne håp minka for kvar dag, det knasa av gatestøv i munnen, nasen stengde seg for alt det illeluktande. Vi lurte på om vi skulle gi opp, vi hadde mista verdifullt materiale, vi var skitne og nedstemte.
Uventa invitasjon
Fem år etter Oslo-avtalen var stemninga dyster. Så ringde telefonen med ein uventa invitasjon, vi var velkomne heim til den kjente psykiateren Eyad al-Sarraj. Snart stod vi framfor ein gateport som opna seg til ei overrasking.
Vi togg framleis støv, men smilte til det smilet som møtte oss. Eyad al-Sarraj lét seg ikkje merke med vårt reiseprega ytre, sa berre nøkternt:
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.