Kommentar

Gunnar Skirbekk

redaksjonen@dagogtid.no

Ettersom tida går, framstår klimafornektarane som stadig mindre truverdige, medan dei som stør FNs klimamål, etter kvart blir mange og lydsterke. Godt så. Men det er ein hake ved det heile. For i stridens hete for den gode sak kan skiljet mellom vitskaplege rapportar og politiske vedtak bli oversett og slura til: Alt som kjem frå FN, framstår som riktig og viktig, anten det er forskingsbaserte rapportar eller konsensusbaserte politiske vedtak.

Men gjer det noko om vi overser dette skiljet mellom vitskap og politikk? For det er jo rimeleg med ein overgang frå det å prøve å finne ut kva krisa går ut på, til det å bestemme kva vi bør gjere – ein overgang frå vitskaplege rapportar, som fortløpande blir justerte og kvalitetssikra ved pågåande forsking og fagkritikk, til framforhandla vedtak ved representantar for statane i FN-systemet. Så kvifor stresse med dette skiljet?

Svar: Ta deg tid til å lese Agenda 2030 (for Sustainable Development) nøye, paragraf for paragraf, punkt for punkt, dei 17 berekraftsmåla (Sustainable Development Goals, SDG), ofte med talrike underpunkt, i tillegg til innleiing og 91 utfyllande merknader.

Uklar og tvitydig

Eg har prøvd. Og kva fann eg? Mellom anna dette: Dei fleste «berekraftsmåla» handlar ikkje om klima og økologi, men om kampen mot fattigdom og om velstandsauke, og utan at forholdet mellom økonomisk vekst og økologisk berekraft blir drøfta på ein truverdig måte. Dermed blir teksten uklar som analyse og tvitydig som handlingsplan. Her er eit par smakebitar:

Paragraf 1 (første berekraftsmål): «Avskaffe fattigdom i alle former overalt.» (End poverty in all its forms everywhere.) Ikkje redusere, men avskaffe (innan 2030). Ikkje visse former for fattigdom, men alle former for fattigdom (poverty in all its forms and dimensions). Men korleis, og kva betyr det: alle former for fattigdom? Omfattar denne vide fattigdomsoppfatninga også mangel på opplysning, det vi i eit moderniseringsperspektiv kunne kalle kulturell fattigdom? Men ville det ha vore konsensus om det, i FN, med statar som Saudi-Arabia og Pakistan? Dessutan, tredje setning i Preamble: «… å utrydde fattigdom i alle former og dimensjonar… er den største globale utfordringa ...» (We recognize that eradicating poverty in all its forms and dimensions… is the greatest global challenge…) Men kva med atomkrig, eller økologisk samanbrot?

Paragraf 8 (åttande berekraftsmål): «Fremje berekraftig økonomisk vekst, full sysselsetjing og høveleg arbeid for alle.» (Promote sustained, inclusive and sustainable economic growth, full and productive employment and decent work for all.) Men korleis? Og er det ikkje ei spenning her, mellom økonomisk vekst og naturens grenser, ei problemstilling som går attende til Brundtland-kommisjonen på åttitalet? Og korleis sikre full sysselsetjing, og gode arbeidsvilkår for alle, innanfor ein globalisert kapitalisme, med ny teknologi som endrar arbeidslivet, og med sterk befolkningsvekst i visse regionar? Kor er omtalen av slike faktorar? I denne teksten finst ikkje eingong ord som capitalism, demography, military.

Kort sagt, i denne teksten er omgrepsbruken gjennomgåande uklar, ofte motstridande, og mangelfull. Her er det eit stort forbetringspotensial.

Sakleg kritikk

Konklusjonen er klar: Når konsensusdrivne forhandlingar i FN-systemet endar med så vidt mangelfulle, uklare og motstridande erklæringar, om klimakrisa og andre kriser, blir det viktig å skilje mellom politiske vedtak og vitskapsbaserte rapportar i FN-regi. Dette er viktig for å hindre at dei vitskaplege rapportane blir slått i hartkorn med dei politiske erklæringane. Og det er viktig for å få fram meir truverdige og realistiske handlingsplanar.

Men også dei vitskaplege rapportane treng sakleg kritikk, både med tanke på om påstandar og tilrådingar er empirisk velfunderte, og med tanke på om det faglege perspektivet er einsidig eller mangelfullt med omsyn til dei problema ein søkjer å løyse. Her er det eit skilje, eit flytande skilje mellom empiri og perspektiv, eit fagkritisk skilje som vi ikkje bør tape av syne. Men det er ei anna skål!

Til slutt: Det eg her har sagt, kan framstå som frittsvevande påstandar frå mi side. Men dei som vil gå meg etter i saumane, kan ta ein titt på ein tekst eg som gav ut ved juletider, ein kjapp tekst på vel 70 sider, skriven for folk som ikkje har tid til å lese lange tekstar, men ein tekst med fyldig og detaljert belegg, punkt for punkt, mellom anna av Agenda 2030. Tittelen er Epistemic Challenges in a Modern World, Zürich 2019.

Gunnar Skirbekk er filosof og kulturkritikar.