Lyrikk

Knut Kvale

Øvre Eiker

Etter en svært mangelfull presentasjon i diktspalten i forrige nummer av Dag og Tid av Jan Erik Vold, der Herman Wildenveys «Eventyr til Ellen» er omtalt, er det på sin plass med noen oppklaringer.

Det er relativt godt kjent at den unge Wildenvey unnfanget ideen til dette diktet da han etter eget utsagn lå dødssjuk på et trangt, rått kott av en hybel i hovedstaden. Uten penger eller nettverk, og sikker på at han skulle dø. Teksten ble sikkert ferdigstilt etter han ble frisk, men bakgrunnen lå her. Dette er et utdrag fra en dialog med seg selv, nærmest på dødsleiet, da han anså at alt håp var ute. Noen dommedagsprofetier til ei småjente i sin siste time er det definitvt ikke.

Hedningbegrepet som Vold angriper, er også feil. På folkemunne her på Eiker, og sikkert andre steder, har ordet hedning vært brukt i mange karakteristikker. Sannsynligvis har det sjelden vært myntet på det religiøse aspektet. Ei heller av Wildenvey. Slår man opp i ordboken, så finner man en definisjon av hedning som «en ukultivert person», og det er denne betydningen den unge Wildenvey bruker humoristisk om seg selv. Han hadde ett stort mål i ungdommen, og det var å bli antatt i det gode selskap i hovedstaden, blant åndseliten i Norge. Det greide han, men veien var tornefull.

Det er sagt om Wildenvey i denne perioden at denne begavede unggutten med hårlokken og de melankolske øynene var både naiv og beregnende, sjenert og frekk. Følgelig kunne han skrive i åpningslinjene i «Disse vers» i samlingen Nyinger, bare 20 år gammel, at han var hedningen som ville leve av sin penn.

Nyinger ble en salgsuksess, Wildenvey ble tatt opp i det gode selskap, og etter hvert slett ikke ukultivert. Wildenvey ble folkeeie, sagnomsust og svært populær. Han brakte lyrikken inn i de tusen hjem. Hans opplesningsturneer var viden kjent og Wildenveys opplesning i aulaen var en årlig foreteelse. Det meste for fulle hus. Sangen, klangen og verseformen behersket han til fulle, og den jevne mann og kvinne ble begeistret.

På en mesterlig måte brakte han poesien inn i de tusen hjem. Jeg utfordrer dagens lyrikere til gjøre det etter ham, men jeg frykter at han var den siste av sin type. Han var en «sangens gave», skrev Helge Krogh. Han kom slentrende inn i norsk lyrikk, mente Nils Kjær.

Hvorvidt han var religiøs, vites ikke, men sannsynligvis var han det. Han beskrev i hvert fall Gud, universet og høye himler på en måte som folk flest forsto, og han utviste stor respekt for skaperverket. Det kan analyseres mye rundt Herman Wildenvey og hans tekster som det ikke er tid og plass til her, men Jan Erik Vold ga ham en ufortjent omtale som ikke skulle få stå uimotsagt.