Ukultur og/eller korrupsjon?

Andreas Hompland raljerer i Dag og Tid 26. november over ansettelse av politikere og tidligere politikere i statlige stillinger og verv. Det er det god grunn til, og han viser at temaet har humoristiske sider. Problemet er at humoren er basert på en dyster bakgrunn, og det er at politikere mer enn gjerne ansetter personer som også er eller har vært politikere. Problemstillingen er ikke ny. I noen tiår har det vært tradisjonen at fylkesmannsembetene (nå – statsforvaltere) reserveres for politikere. Kvalifikasjon er med andre ord ikke det sentrale.

Solberg-regjeringa gikk enda lenger. Harald Stanghelle skrev (Aftenposten 1. juni i år) at «…Solberg-regjeringen har brutt sedvanen om ikke å utnevne egne statsråder til embetsstillinger. Samtlige statsministre har siden 1909 holdt seg for god til slik innavl, men ikke Erna Solberg». Erna Solberg svarte på vanlig måte at det var hun ikke kjent med. Mer oppsiktsvekkende var det at hun hevdet at heller ingen andre ved Statsministerens kontor kjente til det. Det er enten usant eller så har det skjedd et faglig forfall ved SMK. Det er ikke enkelt å si hva som vil være verst.

Hva er grunnen til at flere regjeringer har sørget for at stortingspolitikere eller tidligere statsråder har blitt foretrukket framfor andre? Antakelig er det flere grunner. Her nevnes:

1. Ønsket om å plassere personer fra eget parti i sentrale posisjoner

2. At politisk praksis verdsettes over faglige kvalifikasjoner

3. En praksis som trekker i retning av at politikerne har førsterett på visse typer stillinger f.eks. fylkesmenn/statsforvaltere

4. Fordeling av slike stillinger etter partienes innflytelse på Stortinget

5. Omplassering av ubrukelige og/eller brysomme politikere

6. En takk for lang og tro tjeneste

Det kan neppe være tvil om at denne praksisen er betenkelig på flere måter:

• Sender et signal om at en ikke ønsker å ansette den best kvalifiserte

• Forsterkes ved at fagpersoner unnlater å søke

• Prioriterer politikeres videre karriere framfor best mulig organisering og drift av statlige virksomheter

• Et signal om at ledere på toppnivå kan bedrive politikk, og at ansettelsen også kan være en oppfordring til nettopp det, jf. bl.a. tidligere ansettelse av flere ledere av NRK. Det innebærer i så fall også en oppfordring til illojalitet mot politiske organer

Solberg-regjeringa ansatte mange fra kommunikasjonsbyråer og det er godt beskrevet i VG-rapporten «Svingdøren». Bildet som tegnes der, er ikke vakkert. Ligger deler av forklaringen til at byråene har god inntjening også her ved nære bånd mellom personer i byråene og aktive politikere.

Nobelkomitéen kan også ha blitt rammet av slik praksis. Kina reagerte kraftig på utdelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010. Det er grunn til å anta at reaksjonen ble sterkere fordi flere medlemmer var tidligere statsråder/statsminister. Med en slik sammensetning var/er det vanskelig å hevde at komitéen var/er uavhengig av norske myndigheter. Etter en kjølig periode endte saka med en ydmykende avtale med Kina. I stedet for å lære av dette og kutte forbindelsen til politikerne, ble tidligere statsråd Kristin Clemet valgt som nytt medlem. Så lenge det er slik, vil det neppe bli flere fredsprisvinnere fra Kina. Flere regjeringer har ved denne praksisen motarbeidet formålet med fredsprisen og derfor også undergravet tilliten til Nobelkomitéen for å få «et bein» til.

Erfaring fra politikk bør sjølsagt ikke være diskvalifiserende. Utfordringen er å finne en god balanse. Det krever at praksis endres.

Støre-regjeringa har en mulighet. Vi får sjå om de vil benytte den eller om de vil bidra til å forverre tilstanden. Ansettelsen av ny leder av Norges Bank bør ikke skygge for et langt større og viktigere problem.