Terje Tvedts blindsonerBistandGunnar M. SørbøBergenIstedenfor å svare på kritikken som har kommet mot hans bok
Tvedt bygger på skriftlege kjelder, der den norske eliten formulerer politikken sin. Han analyserer ikkje kva interesser og strukturar som faktisk drev politikken, skriv Gunnar M. Sørbø. Til dømes då utanriksminister Jan Petersen møtte kollega Colin Powell i Washington i 2001.
Foto: Joe Marquette/AP/NTB scanpix
Istedenfor å svare på kritikken som har kommet mot hans bok Det internasjonale gjennombruddet, bruker Terje Tvedt nesten all plass (Dag og Tid 6. april) på å stemple sine kritikere som konforme og preget av blindsoner. Det går særlig utover meg. Ikke bare har jeg vært direktør på Chr. Michelsens institutt (CMI), men jeg har også deltatt i to kortvarige, mislykkede fredsinitiativ i Sudan for 24 og 28 år siden.
Forholdet mellom ståsted og perspektiv er en viktig problemstilling og samfunnsforskningens uavhengighet kommer ofte under press. Derfor er forskersamfunnets egen bevissthet, selvrefleksjon, etiske retningslinjer og integritet en nødvendig betingelse for at den opprettholdes. Men Tvedt er dogmatisk på dette området og trenger ikke lese hva andre skriver. Min Sudan-forskning hadde forresten ikke noe med krig og fred å gjøre da jeg engasjerte meg for fred i 1990 og 1994.
Men la nå det ligge. Til tross for min bakgrunn er jeg faktisk enig i store deler av Tvedts fortelling, enten det dreier seg om mislykte bistandsprosjekter, hopehav mellom ulike aktører, problematiske sider ved frivillige organisasjoner og TV-aksjoner eller norsk innsats i land som Sør-Sudan eller Libya. Men det er en fortelling med alvorlige svakheter, noe jeg skrev om i en lengre anmeldelse i Morgenbladet 22.desember.
Tvedt vil identifisere Norges «offentlige sjel» i en periode da landet ble en «multikulturell stat» styrt av «det humanitær-politiske kompleks». Sentralt i analysen står den norske statens tro på at våre egne verdier er universelle og at bistanden går ut på å spre «ahistoriske, universelle ideer om utvikling». Ideen om universelle menneskerettigheter har vært særlig dominerende og «kastet lange skygger over norsk historie». Etter hvert påvirket også bistandsperspektivet synet på innvandring blant toneangivende aktører.
En av mine viktigste innvendinger gjelder valg av metode. Boken er kun basert på skriftlige kilder, særlig stortingsmeldinger, strategiplaner og lederartikler i norske aviser. Den konsentrerer seg om en retorisk fremstilling av politikken slik den ble formulert av (den politiske) eliten, og Tvedt analyserer ikke hvilke interesser og strukturer som faktisk drev den. Disse to tingene er ganske forskjellige. Alle regjeringer iscenesetter seg selv, for å bruke ett av Tvedts favorittuttrykk, men det betyr ikke at de forfølger en politikk som i sin helhet er basert på hva de skriver.
Stortingsmeldinger skaper rammer for politikkfeltets handlingsrom, men det står mer i slike meldinger enn erklæringer om rettigheter og verdier. Norsk bistandspolitikk har heller aldri bare vært preget av ideelle motiver knyttet til solidaritet og rettferdighet, det Tvedt kaller «godhet», men også av politiske motiver og egeninteresser. Det er i samspill og konflikt mellom slike motiver at politikken realiseres. Særlig bistanden er et område der avstanden mellom retorikk og handling alltid har vært betydelig.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
