Teologi

Helge Hognestad

Jan Ove Ulstein fortsetter diskusjonen med Rune Slagstad etter at han lanserte sin bok Sosiologi, teologi og Helge Hognestads doktoravhandling på Litteraturhuset i Oslo 8. mai. Han går videre med spørsmålet om min ikke «teknologiske» (som det står), men teologiske betydning. Ulstein siterer seg selv: «Eg har ikkje sett spor i fagteologien der ein byggjer på hans samla konsept» (Dag og Tid 23. juni).

Alle kan kanskje ha behov for å sette spor etter seg. Da er det viktig å minne om vår alles plass i den store sammenheng. Vi er brikker i en pågående skapelsesprosess som startet for ca. 16,4 milliarder år siden med en Kosmisk Bevissthet («Gud») som nedfelte seg i en materiell verden for 13,8 milliarder år siden («Big Bang»). Med våre små hjerner er vi ikke i stand til å overskue mål, hensikt og tidsplan for det hele. Og som enkeltpersoner med bare 80–90 års levetid har vi høyst betydning som bitte små fargeklatter i det store bildet.

Gud «har latt lyset skinne i våre hjerter for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram», sier Paulus. Og – legger han til – denne skatten har vi i leirkar «for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv». Da er vi satt på rett plass! Det er «Guds herlighet» som skal lyse. Om og hvilken betydning vi som enkeltpersoner har, blir kanskje først synlig etter tiden vi får på jorden. Og skulle vi synes mens vi lever, så er det som oftest våre egoer som stråler, og den glansen blekner fort, vet vi.

Jeg vil gjerne gjenta noe jeg selv skrev i samme avis, om kirken som har snudd Paulus på hodet når den med henvisning til ham hevder som hoveddogme at «Jesus døde for våre synder». Det utsagnet kalte jeg «hårreisende» og er helt motsatt av Paulus!

Det er hårreisende når en fremdeles leser Bibelen med 1500-talls briller og forstår mennesket som «synder», som frelses ved tro på Jesu soningsdød på korset. Og det er hårreisende når dette blir hva kristendom handler om. Så lenge noe slikt forkynnes, som det fortsatt gjøres, ikke minst gjennom kirkens ritualer, vil jeg tro at kirken utraderes skritt for skritt i skapelsens kvern, hva som også for tiden synes å skje for våre øyne.

Men heldigvis var det kloke og ydmyke hoder i den tidlige kristne bevegelse som satte seg ned og skrev mens strålene fra «Kristi ansikt» fortsatt var merkbare. De lot seg inspirere av hans innsikt at mennesket har gudsstrålen «inni» seg. Jesus døde ikke for å sone for våre synder, han vekket og frigjorde menneskets guddommelighet. I motsetning til alle andre skapninger synes mennesket i stand til bevisst å være redskaper i den store prosessen. Kanskje lyset fra gudsstrålen kan bringe verden på fote?!

Den kosmiske Bevissthet, gudsstrålen, blir gjennom mennesket til kunst, musikk, arkitektur, struktur, rettferdig og bærekraftig politikk, omsorg, kjærlighet. Og Veien pekte Paulus utvetydig klart på: Korsfeste ego! Ikke undertrykke, men overgi!

Den visdommen kan ha stor betydning om den omsettes i handling. Overgivelse – som Jesu kors er et sterkt og talende bilde på. Eller som en moderne forsker sier det: «Bevissthetens besinnelse er innsikten: Jeg er ikke sentrum i meg» (Tor Nørretranders). Eller slik: «Egoet skal være sjelens tjener, det skal tilrettelegge, ikke styre og dominere» (Liv Hilmen).

Jeg gjentar: Om kirkens ledere bare kunne se hva de har i sine hender! Vi kunne trengt en institusjon med innsikt om at vi fortsatt ikke er ferdig utviklet, men står midt i evolusjonen. Vi er ikke uhelbredelige «syndere», men skapninger underveis. Bærere av gudsstrålen!

Helge Hognestad er prest
og dr.theol.