JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Sterk kritikk på sviktende grunnlag

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Holocaustsenteret ligg på Bygdøy i Oslo.

Holocaustsenteret ligg på Bygdøy i Oslo.

Foto: Espen Solberg / Wikipedia

Holocaustsenteret ligg på Bygdøy i Oslo.

Holocaustsenteret ligg på Bygdøy i Oslo.

Foto: Espen Solberg / Wikipedia

8952
20230127
8952
20230127

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Haldningsundersøking

Under tittelen «Sterke påstandar, svak undersøking» har Morten Strøksnes skrevet om HL-senterets holdningsundersøkelser i siste utgave av Dag og Tid. Diskusjon om holdningsundersøkelsene er spennende og velkomment. Strøksnes’ kritikk er imidlertid preget av misforståelser både om undersøkelsens metode og om saksfeltet. Mer alvorlig er det at den videreformidler generaliserende forestillinger med gjenklang i velkjent antisemittisk repertoar.

La oss begynne med metoden: Strøksnes bruker mye tid på å kritisere spørsmålsformuleringer. Det som sies om antisemittisme i rapporten, er imidlertid ikke basert på resultater for enkeltspørsmål. En slik fremgangsmåte ville ha vært sårbar for individuelle tolkninger eller misforståelser. I første runde av kartleggingen (i 2011) ble det utviklet tre indekser, det vil si kombinasjoner av flere spørsmål. Indeksene fanger opp ulike aspekter av antisemittisme: fordomsfulle virkelighetsoppfatninger, følelsesmessig motvilje og sosial avstand. I motsetning til hva Strøksnes hevder, måtte respondentene støtte flere av påstandene for å bli vurdert som fordomsfulle.

Selvsagt er det mulig å drøfte ordvalg og tolkningsmuligheter. Men mange av påstandene som Strøksnes kommenterer, er slett ikke med i vår analyse av antisemittisme, fordi de ikke inngår i indeksene. Kritikken er dermed irrelevant for konklusjonene i rapporten, som viser at negative holdninger er lite utbredt i Norge. For alle tre indekser ser vi en klar nedgang fra resultatene i 2011. I innlegget har Strøksnes ingen kommentarer til disse funnene.

HL-senterets undersøkelse bygger for øvrig på internasjonalt etablerte metoder for holdningsundersøkelser. Lignende påstander er brukt i tilsvarende studier over hele Europa i flere tiår, inkludert omfattende komparative kartlegginger i regi av EU.

Når det gjelder svarprosenten som Strøksnes er bekymret for, er den 36 prosent for befolkningsutvalget i 2021, som resultatene han diskuterer, skriver seg fra. Utvalget er dessuten veiet for å korrigere for eventuelle avvik i forhold til befolkningssammensetningen for egenskaper som kjønn, alder, bosted og utdanning. Endelig er det påvist at selv meget lave svarprosenter ikke resulterer i skjevheter i resultatene så lenge bortfallet i hovedsak er tilfeldig, som det ofte vil være (se artikler av Hellevik i Tidsskrift for samfunnsforskning, 2015, og Quality & Quantity, 2016).

En av påstandene i HL-senterets undersøkelse som Strøksnes tar opp, er at «jøder har altfor stor innflytelse over amerikansk utenrikspolitikk». Heller ikke denne påstanden inngår i fordomsindeksen og har derfor ingenting med vår analyse av antisemittisme å gjøre – men la oss likevel se litt nærmere på Strøksnes’ diskusjon her, siden han vier den så stor plass. Han viser blant annet til en bok av John Mearsheimer og Stephen Walt. Den heter The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy, ikke «The Jewish Lobby», som Strøksnes skriver, en forskjell som ikke er uvesentlig. I Strøksnes’ analyse står nettopp det jødiske sentralt: «Ingen annan minoritet har ein liknande innflytelse over amerikansk utanrikspolitikk», skriver han.

En pågående diskusjon i antisemittismeforskningen dreier seg om forholdet mellom Israel-kritikk og antisemittisme. Som vi gjør klart i rapporten, er kritikk av Israel ikke antisemittisme i seg selv. Heller ikke alene på bakgrunn av at den er svært sterk, overdreven eller basert på feil. Men det å generalisere fra kritikk av israelsk politikk til et kritisk syn på jøder generelt, er antisemittisk.

I Strøksnes’ kommentar er det et høyst uklart skille mellom Israel/israelere og jøder. Vår kritiker tror han har argumentert godt for seg når han konkluderer: «Så ja, slik eg ser det, har jødar altfor stor påverknad på dette området.»

Strøksnes’ kritikk vitner mer generelt om at han ikke forstår hva som konstituerer en fordom. Han viser for eksempel til at han har møtt flere jøder på Vestbredden som tror de er bedre enn andre – å hevde at «Jøder tror de er bedre enn andre», er derfor ingen fordom, mener han. Argumentet om at han selv har møtt jøder som oppfyller stereotypiene, og derfor er de sanne, holder selvsagt ikke.

Her måler vi hvorvidt respondentene kjenner igjen en gammel og velkjent antisemittisk trope. At det eksisterer eksempler i virkeligheten som stemmer med en fordom, er selve livsnerven til slike forestillinger. Hver gang noen «bekrefter» stereotypien, nører det opp under generaliserte ideer. Forskjellen er at noen mennesker – særlig minoriteter, i dette tilfellet jøder – stadig må forholde seg til slike kulturelt overleverte forestillinger, mens karaktertrekk hos medlemmer av majoritetsbefolkningen unnslipper slike ferdig etablerte skjemaer. Mange antisemittiske forestillinger, for eksempel myten om en jødisk verdenskonspirasjon, har likevel ingen slik «rot i virkeligheten». I lange perioder av europeisk historie har negative myter om jøder vært utbredt i en kristen kulturkrets der mange aldri hadde møtt jøder.

Etter å ha forsøkt å kritisere undersøkelsen ved å vise til at fordommene stemmer med eget syn, snur Strøksnes om på argumentet. Nå er kritikken hans at undersøkelsen generaliserer. Det er rett og slett forunderlig når han spør: «Når høyrde du sist nokon snakke om at jødar, eller andre folk, kollektivt er slik og slik, bortsett frå i undersøkingar som denne?» Vi kan være enige i at forskere på antisemittisme og muslimfiendtlighet sannsynligvis kommer over slikt oftere enn mange, men spør en jøde eller en muslim, de vil bekrefte erfaringer med generaliserende påstander.

En annen av påstandene i vår undersøkelse som Strøksnes legger under lupen, er «Jøder utnytter minnet om Holocaust til sin egen fordel». Strøksnes mener folk «skjønner» hva de skal svare. Vel, 18 prosent mener påstanden stemmer «helt» eller «nokså godt». Er det disse som egentlig har «skjønt det»? I et forsøk på å argumentere for at det kanskje er riktig at jøder utnytter minnet om folkemordet, viser Strøksnes blant annet til Peter Novicks bok The Holocaust in American Life og Norman Finkelsteins The Holocaust Industry. Begge er etter hvert nokså gamle og analyserte en amerikansk kontekst. At Holocaust fremdeles er et viktig moralsk og minnepolitisk referansepunkt også i Europa (og Norge), er det likevel ingen tvil om. Men å knytte dette til et spesifikt «jødisk» prosjekt, er problematisk. En slik idé kan bidra til konspirasjonsforestillinger om jødisk makt og undertrykker hvordan folkemordet først og fremst er et sivilisasjonssammenbrudd i europeisk historie. Vi mener vi ennå ikke er ferdige med å forstå og reflektere over denne historien. At den samtidig engasjerer mange i den jødiske minoriteten, er en selvfølge.

Det er ingen tvil om at det er komplisert å kartlegge holdninger. For å kartlegge fordommer må man nødvendigvis sette ord på de fordommene man er interessert i å måle omfanget av. Samtidig er det fullt mulig for dem som deltar i slike undersøkelser, å la være å svare eller være uenig i det som står i skjemaet, slik det store flertallet av respondenter i HL-senterets kartlegginger også er. For å gjøre undersøkelsen i stand til å favne kompleksiteten i forestillingene – ikke minst at de endrer seg over tid – var det også lagt inn flere åpne spørsmål der respondentene kunne skrive fritt. Blant annet har 2600 respondenter svart på hva de mener er årsaker til antisemittisme. 3000 har beskrevet årsaker til muslimfiendtlighet. Materialet er rikt, på godt og vondt. Det bekrefter blant annet at påstandene vi bygger analysen på, eksisterer i beste velgående i den norske befolkningen.

HL-senterets tre rapporter om antisemittisme og muslimfiendtlighet i Norge sees på med stor interesse blant internasjonale forskere og har preget utviklingen av nye studier. Et viktig metodisk poeng er blant annet betydningen av å sette antisemittiske holdninger inn i bredere rammer der også syn på andre minoriteter inngår.

Strøksnes hopper over halvparten av våre analyser i så måte, men å kartlegge holdninger til både jøder og muslimer samtidig, slik vi gjør, er i internasjonal sammenheng et forskningsmessig pionerarbeid. På bakgrunn av disse undersøkelsene har vi i Norge et solid fundament for å bekjempe holdninger som bidrar til undertrykkelse av minoriteter i dag.

Vibeke Moe, forskar II ved HL-senteret, skriv under på vegner av:
Birgitte P. Haanshuus, stipendiat ved HL-senteret; Ottar Hellevik, professor emeritus, Universitetet i Oslo; Øyvind B. Solheim, forsker II, Institutt for samfunnsforskning; Christhard Hoffmann, professor, Universitetet i Bergen/HL-senteret; Werner Bergmann, professor emeritus, Zentrum für Antisemitismusforschung, Technische Universität, Berlin; Cora Alexa Døving, forsker I, HL-senteret; Anders Ravik Jupskås, nestleiar, C-REX, Universitetet i Oslo; Claudia Lenz, professor, MF Vitenskapelige høyskole/HL-senteret; Irene Levin, professor emeritus OsloMet.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Haldningsundersøking

Under tittelen «Sterke påstandar, svak undersøking» har Morten Strøksnes skrevet om HL-senterets holdningsundersøkelser i siste utgave av Dag og Tid. Diskusjon om holdningsundersøkelsene er spennende og velkomment. Strøksnes’ kritikk er imidlertid preget av misforståelser både om undersøkelsens metode og om saksfeltet. Mer alvorlig er det at den videreformidler generaliserende forestillinger med gjenklang i velkjent antisemittisk repertoar.

La oss begynne med metoden: Strøksnes bruker mye tid på å kritisere spørsmålsformuleringer. Det som sies om antisemittisme i rapporten, er imidlertid ikke basert på resultater for enkeltspørsmål. En slik fremgangsmåte ville ha vært sårbar for individuelle tolkninger eller misforståelser. I første runde av kartleggingen (i 2011) ble det utviklet tre indekser, det vil si kombinasjoner av flere spørsmål. Indeksene fanger opp ulike aspekter av antisemittisme: fordomsfulle virkelighetsoppfatninger, følelsesmessig motvilje og sosial avstand. I motsetning til hva Strøksnes hevder, måtte respondentene støtte flere av påstandene for å bli vurdert som fordomsfulle.

Selvsagt er det mulig å drøfte ordvalg og tolkningsmuligheter. Men mange av påstandene som Strøksnes kommenterer, er slett ikke med i vår analyse av antisemittisme, fordi de ikke inngår i indeksene. Kritikken er dermed irrelevant for konklusjonene i rapporten, som viser at negative holdninger er lite utbredt i Norge. For alle tre indekser ser vi en klar nedgang fra resultatene i 2011. I innlegget har Strøksnes ingen kommentarer til disse funnene.

HL-senterets undersøkelse bygger for øvrig på internasjonalt etablerte metoder for holdningsundersøkelser. Lignende påstander er brukt i tilsvarende studier over hele Europa i flere tiår, inkludert omfattende komparative kartlegginger i regi av EU.

Når det gjelder svarprosenten som Strøksnes er bekymret for, er den 36 prosent for befolkningsutvalget i 2021, som resultatene han diskuterer, skriver seg fra. Utvalget er dessuten veiet for å korrigere for eventuelle avvik i forhold til befolkningssammensetningen for egenskaper som kjønn, alder, bosted og utdanning. Endelig er det påvist at selv meget lave svarprosenter ikke resulterer i skjevheter i resultatene så lenge bortfallet i hovedsak er tilfeldig, som det ofte vil være (se artikler av Hellevik i Tidsskrift for samfunnsforskning, 2015, og Quality & Quantity, 2016).

En av påstandene i HL-senterets undersøkelse som Strøksnes tar opp, er at «jøder har altfor stor innflytelse over amerikansk utenrikspolitikk». Heller ikke denne påstanden inngår i fordomsindeksen og har derfor ingenting med vår analyse av antisemittisme å gjøre – men la oss likevel se litt nærmere på Strøksnes’ diskusjon her, siden han vier den så stor plass. Han viser blant annet til en bok av John Mearsheimer og Stephen Walt. Den heter The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy, ikke «The Jewish Lobby», som Strøksnes skriver, en forskjell som ikke er uvesentlig. I Strøksnes’ analyse står nettopp det jødiske sentralt: «Ingen annan minoritet har ein liknande innflytelse over amerikansk utanrikspolitikk», skriver han.

En pågående diskusjon i antisemittismeforskningen dreier seg om forholdet mellom Israel-kritikk og antisemittisme. Som vi gjør klart i rapporten, er kritikk av Israel ikke antisemittisme i seg selv. Heller ikke alene på bakgrunn av at den er svært sterk, overdreven eller basert på feil. Men det å generalisere fra kritikk av israelsk politikk til et kritisk syn på jøder generelt, er antisemittisk.

I Strøksnes’ kommentar er det et høyst uklart skille mellom Israel/israelere og jøder. Vår kritiker tror han har argumentert godt for seg når han konkluderer: «Så ja, slik eg ser det, har jødar altfor stor påverknad på dette området.»

Strøksnes’ kritikk vitner mer generelt om at han ikke forstår hva som konstituerer en fordom. Han viser for eksempel til at han har møtt flere jøder på Vestbredden som tror de er bedre enn andre – å hevde at «Jøder tror de er bedre enn andre», er derfor ingen fordom, mener han. Argumentet om at han selv har møtt jøder som oppfyller stereotypiene, og derfor er de sanne, holder selvsagt ikke.

Her måler vi hvorvidt respondentene kjenner igjen en gammel og velkjent antisemittisk trope. At det eksisterer eksempler i virkeligheten som stemmer med en fordom, er selve livsnerven til slike forestillinger. Hver gang noen «bekrefter» stereotypien, nører det opp under generaliserte ideer. Forskjellen er at noen mennesker – særlig minoriteter, i dette tilfellet jøder – stadig må forholde seg til slike kulturelt overleverte forestillinger, mens karaktertrekk hos medlemmer av majoritetsbefolkningen unnslipper slike ferdig etablerte skjemaer. Mange antisemittiske forestillinger, for eksempel myten om en jødisk verdenskonspirasjon, har likevel ingen slik «rot i virkeligheten». I lange perioder av europeisk historie har negative myter om jøder vært utbredt i en kristen kulturkrets der mange aldri hadde møtt jøder.

Etter å ha forsøkt å kritisere undersøkelsen ved å vise til at fordommene stemmer med eget syn, snur Strøksnes om på argumentet. Nå er kritikken hans at undersøkelsen generaliserer. Det er rett og slett forunderlig når han spør: «Når høyrde du sist nokon snakke om at jødar, eller andre folk, kollektivt er slik og slik, bortsett frå i undersøkingar som denne?» Vi kan være enige i at forskere på antisemittisme og muslimfiendtlighet sannsynligvis kommer over slikt oftere enn mange, men spør en jøde eller en muslim, de vil bekrefte erfaringer med generaliserende påstander.

En annen av påstandene i vår undersøkelse som Strøksnes legger under lupen, er «Jøder utnytter minnet om Holocaust til sin egen fordel». Strøksnes mener folk «skjønner» hva de skal svare. Vel, 18 prosent mener påstanden stemmer «helt» eller «nokså godt». Er det disse som egentlig har «skjønt det»? I et forsøk på å argumentere for at det kanskje er riktig at jøder utnytter minnet om folkemordet, viser Strøksnes blant annet til Peter Novicks bok The Holocaust in American Life og Norman Finkelsteins The Holocaust Industry. Begge er etter hvert nokså gamle og analyserte en amerikansk kontekst. At Holocaust fremdeles er et viktig moralsk og minnepolitisk referansepunkt også i Europa (og Norge), er det likevel ingen tvil om. Men å knytte dette til et spesifikt «jødisk» prosjekt, er problematisk. En slik idé kan bidra til konspirasjonsforestillinger om jødisk makt og undertrykker hvordan folkemordet først og fremst er et sivilisasjonssammenbrudd i europeisk historie. Vi mener vi ennå ikke er ferdige med å forstå og reflektere over denne historien. At den samtidig engasjerer mange i den jødiske minoriteten, er en selvfølge.

Det er ingen tvil om at det er komplisert å kartlegge holdninger. For å kartlegge fordommer må man nødvendigvis sette ord på de fordommene man er interessert i å måle omfanget av. Samtidig er det fullt mulig for dem som deltar i slike undersøkelser, å la være å svare eller være uenig i det som står i skjemaet, slik det store flertallet av respondenter i HL-senterets kartlegginger også er. For å gjøre undersøkelsen i stand til å favne kompleksiteten i forestillingene – ikke minst at de endrer seg over tid – var det også lagt inn flere åpne spørsmål der respondentene kunne skrive fritt. Blant annet har 2600 respondenter svart på hva de mener er årsaker til antisemittisme. 3000 har beskrevet årsaker til muslimfiendtlighet. Materialet er rikt, på godt og vondt. Det bekrefter blant annet at påstandene vi bygger analysen på, eksisterer i beste velgående i den norske befolkningen.

HL-senterets tre rapporter om antisemittisme og muslimfiendtlighet i Norge sees på med stor interesse blant internasjonale forskere og har preget utviklingen av nye studier. Et viktig metodisk poeng er blant annet betydningen av å sette antisemittiske holdninger inn i bredere rammer der også syn på andre minoriteter inngår.

Strøksnes hopper over halvparten av våre analyser i så måte, men å kartlegge holdninger til både jøder og muslimer samtidig, slik vi gjør, er i internasjonal sammenheng et forskningsmessig pionerarbeid. På bakgrunn av disse undersøkelsene har vi i Norge et solid fundament for å bekjempe holdninger som bidrar til undertrykkelse av minoriteter i dag.

Vibeke Moe, forskar II ved HL-senteret, skriv under på vegner av:
Birgitte P. Haanshuus, stipendiat ved HL-senteret; Ottar Hellevik, professor emeritus, Universitetet i Oslo; Øyvind B. Solheim, forsker II, Institutt for samfunnsforskning; Christhard Hoffmann, professor, Universitetet i Bergen/HL-senteret; Werner Bergmann, professor emeritus, Zentrum für Antisemitismusforschung, Technische Universität, Berlin; Cora Alexa Døving, forsker I, HL-senteret; Anders Ravik Jupskås, nestleiar, C-REX, Universitetet i Oslo; Claudia Lenz, professor, MF Vitenskapelige høyskole/HL-senteret; Irene Levin, professor emeritus OsloMet.

Fleire artiklar

Foto: Tankesmien Agenda

Ordskifte

«Dei fleste røystar ut frå ei form for eigeninteresse.»

Tiril Rustad Halvorsen

Foto: Tankesmien Agenda

Ordskifte

«Dei fleste røystar ut frå ei form for eigeninteresse.»

Tiril Rustad Halvorsen
Marthe Korsvoll (t.h.) og Lisa Laumann kjøler seg i Akerselva i Nydalen i Oslo.

Marthe Korsvoll (t.h.) og Lisa Laumann kjøler seg i Akerselva i Nydalen i Oslo.

Foto: Javad Parsa / NTB

Ordskifte
Ole Petter Pedersen

Me kan vere glade og uroa på same tid over uvanleg varme dagar.

Raudfota skogskjelpadde er ein av dei tre artane av skjelpadde som er godkjende til bruk som familiedyr i Noreg.

Raudfota skogskjelpadde er ein av dei tre artane av skjelpadde som er godkjende til bruk som familiedyr i Noreg.

Foto via Wikimedia Commons

KunnskapFeature
Arve Nilsen

Skjelpadder

Etter at menneska klatra ned frå trea og oppover på næringskjeda, har nok mange skjelpadder blitt fanga og hamna i gryta.

Ikkje berre krig og kriser kan føre til legemiddelmangel. Heile leveringskjeda er sårbar.

Ikkje berre krig og kriser kan føre til legemiddelmangel. Heile leveringskjeda er sårbar.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Samfunn
Sofie May Rånes

Det veikaste leddet i legemiddelkjeda

Europeiske land bør samarbeide for å sikre forsyninga av legemiddel, seier professor Marianne Jahre.

Nye rekruttar til Ukrainas 3. åtaksbrigade trenar ved Kyiv 9. april 2024. Menn i våpenfør alder som nektar mobilisering, kan få fengselsstraff på mellom tre og fem år.

Nye rekruttar til Ukrainas 3. åtaksbrigade trenar ved Kyiv 9. april 2024. Menn i våpenfør alder som nektar mobilisering, kan få fengselsstraff på mellom tre og fem år.

Foto: Vadim Ghirda / AP / NTB

KrigSamfunn

Tårer på jernbanestasjonen

For ei veke sidan vende eg enda ein gong attende til Ukraina etter tre veker i Europa. Denne gongen gjekk heimvegen gjennom den slovakiske byen Kosice, som ligg 120 kilometer frå grensa til Ukraina.

Andrej Kurkov
Nye rekruttar til Ukrainas 3. åtaksbrigade trenar ved Kyiv 9. april 2024. Menn i våpenfør alder som nektar mobilisering, kan få fengselsstraff på mellom tre og fem år.

Nye rekruttar til Ukrainas 3. åtaksbrigade trenar ved Kyiv 9. april 2024. Menn i våpenfør alder som nektar mobilisering, kan få fengselsstraff på mellom tre og fem år.

Foto: Vadim Ghirda / AP / NTB

KrigSamfunn

Tårer på jernbanestasjonen

For ei veke sidan vende eg enda ein gong attende til Ukraina etter tre veker i Europa. Denne gongen gjekk heimvegen gjennom den slovakiske byen Kosice, som ligg 120 kilometer frå grensa til Ukraina.

Andrej Kurkov

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis