Historie

Hallvard Hegna

I Dag og Tid 5. juli har Ronny Rognhaugen eit svar til meg, der han skriv at «ulike regime i Russland har sett det som si oppgåve å halda nasjonen samla med truslar om ein ytre fiende. Åtak frå Napoleon og Hitler vert gjorde til heltesoger». Å uttala seg soleis om russarane sin kamp mot Napoleon og Hitler er i høg grad skammeleg.

«For 60 år siden sa USAs president John F. Kennedy at ’ingen nasjon i krigshistorien har lidd mer enn Sovjetunionen gjorde under andre verdenskrig. – 11 millioner sovjetiske soldater falt i kamp mot Nazi-Tyskland, og 15 millioner sivile mistet livet’.» (Le Monde Diplomatique)

Nobelprisvinnar i litteratur Svetlana Aleksijevitsj intervjua folk som fortalde om kva dei hadde opplevd under krigen: «Etter kampen gikk vi lenge rundt på åkeren og lette etter overlevende, for tenk hvis noen var i live. Men de ligger strødd utover den nedtrampete hveten som poteter og ser opp i himmelen, både tyskere og våre egne soldater. Alle unge og vakre. Man synes synd på både våre egne og de andre. De døde ble veltet ned i en grøft, og ferden gikk videre. Neste dag en full grøft igjen. Vi gikk fra grøft til grøft, og begravde våre døde uten tårer.»

Noreg har levd i fred med Russland i tusen år. Men no har det vorte eit mantra at Russland er «vår aggressive nabo».

I 1993 intervjua Lars Roar Langslet den kjende Hitler- og Stalin-biografen Alan Bullock (1914–2004) om Hitler og Stalin: «Hitler var overhodet ikke interessert i innenrikspolitikk», sa Bullock. «Fra begynnelsen var målet tysk ekspansjon ved maktbruk.»

Og om Stalin: «Stalin og hans system var konsentrert om innenrikspolitikk. Han hadde som mål å tvinge igjennom revolusjonen i praksis, overgå Lenin ved å gjøre alt det han hadde latt ugjort. Utenrikspolitikk og krig var noe han motvillig ble dratt inn i. Krigen ble grusom på grunn av Hitlers store utopi: Han ville omskape Øst-Europa til et evig slaveimperium under tysk kontroll. Men Stalin lå ham ikke etter i evnen til grusomhet.»

24. oktober 2014 skreiv Nils Morten Udgaard dette i Aftenposten: «Stalin hadde allerede i desember 1941, med tyske armeer i kamp utenfor Moskva, forbløffet britenes utenriksminister Anthony Eden i Kreml med helt klare tanker om hvor russernes innflytelse skulle gå etter krigen. De skulle stort sett gjenopprette Tsar-Russlands gamle grenser. Til gjengjeld ville han ikke motsette seg britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge. Russerne holdt seg til denne forståelsen, og 25. september 1945 forlot de sovjetiske soldatene norsk jord.»

Den raude armé frigjorde Finnmark i oktober 1944, men gjekk ikkje lenger enn til Tana bru i Varangerbotn. Vidare framrykking vart stogga på direkte ordre frå Stalin.

Andre verdskrigen eksisterer ikkje for Ronny Rognhaugen. Eg fylgde spent med på kartet. Var ikkje sigeren over Hitler-Tyskland det viktigaste som hende i det 20. hundreåret? Russland har krav på respekt for sine historiske røynsler. Kåre Willoch uttrykte misnøye med «den vestlige verdens gjentatte mangel på respekt for andre samfunns interesser, meninger og holdninger. Og jeg unnlater ikke å si at når det gjelder behandlingen av Russland, så er jeg ikke fornøyd».

«USA, som kjempar for sitt verdshegemoni, provoserte åtaket på Ukraina», seier den amerikanske professoren John Mearsheimer. Og tidlegare CIA-sjef og forsvarsminister i USA, Leon Panetta, har sagt at «det er en stedfortrederkrig med Russland, enten vi sier det eller ei».