Politikk

Jan Erik Furunes,
Indre Fosen MDG

Rett før NATOs – og Norges – militære kollaps i Afghanistan bestemte regjeringen den 13. juli å trappe opp Norges militære innsats i Mali, til den franske takubastyrken i Sahelistan. Dette kommer i tillegg til den legitime, men stadig mindre tillitsvekkende deltagelsen i FN-styrkene i Mali.

Dag og Tids leder 27. august peker på at Norge i Mali nå vikler seg inn i et militært engasjement i Mali: «Den vesle kontingenten regjeringa vedtok å senda ned i sommar, kan såleis fort verta byrjinga på eit langvarig engasjement. Det er difor merkeleg at denne saka ikkje er ein del av valkampen.»

Enda merkeligere er det at Stortingets flertall i juli avviste en stortingsdebatt om det er riktig å støtte den tidligere koloniherren Frankrikes militære initiativ – mot stemmene til MDG, Sp, Rødt og SV.

Takuba ikke er uten likhetstrekk med Afghanistan og bombingen i Libya 2011 når det gjelder mulige konsekvenser i form av økt vold og terror, ikke mindre. Verst er det at Norge har alternativer til vold. I Mali og naboland finnes jo vel dokumenterte alternativer som Stortinget bør prioritere foran å risikere et Afghanistan-lignende nederlag i et land preget av korrupsjon og kompliserte konflikter: PRIO-rapporten Civil Society Takes Responsibility. Popular involvements in the Peace Process in Mali og Norges involvering i fredelig bistand og samarbeid med malisk sivilsamfunn fra 80-årene til i dag er etter min vurdering en forpliktelse til norsk satsing på samarbeid med kvinnenettverk og andre organisasjoner og nettverk i Mali som arbeider for en fredelig, kanskje mer desentralisert utvikling. Vi er flere som har god erfaring med å gi tillit til sivilsamfunnet i Mali, blant annet i Nord-Mali/Timbuktu.

Men Norge mister fort den tilliten vi fortsatt kan ha ved vår militære innsats gjennom FN og Takuba. Vi mister tillit ved å ri to hester i Mali/Sahel og må velge en ikke-voldelig rolle foran en militær.