Grunnrenteskatt

Geir Ove Ystmark

Jon Hustad er en kunnskapsrik spaltist som ofte arresterer så vel myndigheter, næringsliv som medier. Men i Dag og Tid 7. oktober tar han heller myndighetenes beskrivelse av den såkalte grunnrenteskatten på oppdrett for god fisk.

Og i likhet med de fleste medier har han dessverre ikke forstått konsekvensene av skatten for næringslivet.

For å ta det viktigste først:

Oppdrettsbransjen betaler milliarder av kroner i skatt. Vi vil og skal bidra til fellesskapet. Så sent som i 2020 førte havbruksskatteforliket til en ny produksjonsavgift. Sammen med salg av vekst gir dette milliarder i merinntekter til det offentlige. Året etter ble verdifastsettelsen av tillatelser, og dermed formuesskatten for lokale, ikke-børsnoterte selskaper, skjerpet kraftig.

Og bransjen vil selvsagt delta i en fornuftig diskusjon om å bidra enda mer.

Men utgangspunktet for det er dårlig når regjeringen over natta foreslår å tredoble skatten, uten slike prosesser.

Hustads hovedpoeng er at grunnrenteskatt gir selskapene mer å investere med. Det kunne vært riktig, og det fremstår fornuftig når spaltisten forklarer det med 100-lapper. Problemet er at virkeligheten ofte er mer komplisert enn teori. Forslaget til grunnrenteskatt er i realiteten langt fra så «nøytralt» som det hevdes.

Det kommer av at grunnrenteskatten, og dermed fradragene, er avgrenset til sjøfasen. Altså når laksen svømmer i havet. Investeringer i alt som skjer før og etter denne fasen kommer ikke til fradrag. Her blir ikke staten «medinvestor» med 62 prosent. Og det er på land de største investeringene finner sted. Havbruket er rett og slett en produksjonsnæring. Helt ulik oljen og vannkraften.

Det er få som investerer så tungt langs kysten som lokale oppdrettere. Noen år med høye laksepriser har gitt mye tilgjengelig kapital. Milliarder av kroner som lokale entusiaster nå investerer i settefiskanlegg og slakteri. Men også hoteller og idrettsanlegg – akkurat der de ønsker å skape arbeidsplasser og aktivitet i kystsamfunnene. Disse valgene følger ikke nødvendigvis klassisk bedriftsøkonomisk tankegang for å maksimere profitt. Mange i denne næringen drives av helt andre motiver. Men mye av denne kapitalen vil nå spises opp av grunnrenteskatten. Utfra en normpris kalkuleres en teoretisk grunnrenteinntekt. Overskudd, etter kostnader og investeringer med fradragsrett, skal det betales grunnrenteskatt for.

Summen som da er igjen gir en helt annen investeringsevne.

For å illustrere det kraftig forenklet, med Jon Hustads hundrelapper: Hvis vi sier at en laks gir 100 kroner i dekningsbidrag, kan vi i dag bruke mye av dette til nye investeringer. Og kostnadene kommer til fradrag eller avskrives før dagens skatter. Med grunnrenteskatten vil halvparten av 100-lappen forsvinne. Før næringen kan bruke den til investeringer i nye anlegg og landbaserte arbeidsplasser. For ikke å snakke om å bygge samfunnet med bidrag som satsinger i nærbutikken og den lokale reiselivsbedriften.

Dersom Jon Hustad hadde rett, ville grunnrenteskatten gitt minst like stor investeringsvilje som før. De siste ukene er investeringer for 21 milliarder kroner lagt på is. De børsnoterte oppdrettsselskapene har falt med 67 milliarder kroner i verdi.

Det er alt annet enn nøytralt.

Geir Ove Ystmark er administrerande direktør i Sjømat Norge.