Folkeretten og Krim

Dag og Tid har i sin leder 7. januar et sleivspark som ikke kan bli stående uimotsagt. Folkesuvereniteten er øverste prinsipp i folkeretten, se f.eks. FN-pakten artikkel 73. Folket på Krim må kunne avgjøre sin egen skjebne, herunder om de vil være et selvstendig land eller om de vil vende tilbake til Russland, slik området var før 1954, da Khrusjtsjov uhjemlet og uten å høre folkeviljen ved dekret i det øverste Sovjet «flyttet» Krim fra Russland til Ukraina.

Det var ingen tvil om hva russere, tartarer og ukrainere på Krim ville: Med 80 prosent oppmøte valgte 95,5 prosent å si ja til en tilbakeføring til Russland. Dette er rettsriktig fremgangsmåte og ingen folkerettsstridig anneksjon, slik USAs fhv. utenriksminister Pompeo og etterplaprerne i NATO, EU og fhv. norske regjering ynder å fremstille det. «Pompeo flounders on why annexation is good for Golan but not for Crimea» (Oona Hataway, Yale University, i The Guardian 11. april 2019).

Enkelte kritikere av Russland har påpekt betydningen av den russiske anerkjennelsen av Ukraina (ved oppløsningen av Sovjetsamveldet, 1992). Det fremholdes at alt som skjedde med Krimhalvøya, Ukraina og Russland før 1990 er mindre viktig i forhold til at Ukrainas grenser ble anerkjent av Russland da Sovjetunionen ble oppløst på 1990-tallet. Russland anerkjente altså den gang Krimhalvøya som en del av Ukraina. Og så kan en spørre seg om hvordan det som USA prediker som god lære for Kosovo – overgangen fra Serbia og til selvstendig stat og helt ut i overensstemmelse med folkeretten – slik også Den internasjonale domstol i Haag fastslo det (ICJ, Statute of the International court of justice, Article 38), mens Krim ikke er det, er en blunder som ikke fortjener å bli videreformidlet av en så solid avis som Dag og Tid.

Svaret på innvendingen om «de anerkjente grenser» er at mellomfolkelige avtaler iverksatt uten at folket blir hørt, ikke binder folket i landet og kan ikke overkjøre folkeviljen.

Som norgeshistorien har vist: Statstilhørighet kan skje ved traktater, men ikke «over hodet på folket». Det var dette prinsipp som ble lagt til grunn da Sverige overtok Norge fra Danmark. Danskekongen hadde ingen makt til selv gjennom traktat, å overføre Norge til Sverige, slik en først prøvde seg på. Når troskapseden til kongemakten i København nedfelt i Enevoldsakten av 1661 opphørte ved Kielfreden, ja, så falt høyhetsretten tilbake til folket. Det var – som Georg Sverdrup hadde lært av professor Schlegel ved Københavns universitet – folket som bestemte iht. folkesuverenitetsprinsippet (Ola Mestad, Frihetens forskole, Pax 2013).

Dette godtok Sverige ved Mossekonvensjonen, hvoretter Norge fikk gjøre sitt (riktignok tvungne) valg, ved å ta svenskekongen til Norges konge. Folket – ved sine utsendte representanter – besluttet at Norge heretter var i union med Sverige og ikke lenger Danmark.

Folkesuvereniteten er en sikker folkerettsregel. Den internasjonale domstol i Haag tok (22. juli 2010) stilling til følgende spørsmål i Kosovo-konflikten: «Er den ensidige uavhengighetserklæring truffet i Den Midlertidige Selvstyreenhet i Kosovo i overensstemmelse med folkeretten»? (GA Res. 63/3, 8. okt., 2008) Retten konkluderte som følger: Plikten til å respektere en stats integritet gjaldt ikke i forhold til ikke-statlige aktører, og at folkeretten ikke forbyr uavhengighetserklæringer noe som betyr at uavhengighetserklæringen [for Kosovo] av 17. februar 2008 derfor ikke var i strid med folkeretten (se dommen avsnitt 80, 84 og 122).

I tråd med dette: Krimbefolkningens entydige og overbevisende valg av tilhørighet er avgjørende. Folket valgte Russland og ikke Ukraina som moderland. Dette er folkerettslig korrekt. Det er skandaløst av NATOS Jens Stoltenberg og fhv. utenriksminister Børge Brende å karakterisere krimfolkets valg som annektering og folkerettsbrudd. Det er sørgelig at Dag og Tid skal ty til slik lettvint etterplapring av USAs «alternative facts», samtidig som en legger seg på en feil rettsforståelse, som vist i mine artikler i Moskva universitets Bulletin for geopolitics.

Hvis statene i verden var mer lydhøre overfor rettsregler og folkets oppfatninger om egen selvstendighet ville vi kunne spart mange menneskeliv og mye «kuler og krutt».