Florence
Juanita Stein har laga «ein ode til Amerikas mørke hjarte».
Rock
Juanita
Stein:
America
Nude/Border
Du har nok sett kvinna i fotografiet før, men veit kanskje ikkje at namnet hennar var Florence Owens Thompson (1903–1983)?
No har ho fått sin eigen song, ho og det ikoniske biletet Dorothea Lange (1895–1965) tok av henne i 1936, «Migrant Mother». «Florence», opningssporet på Juanita Steins fine, nye album America, står fram som ein mangetydig hyllest til kvinna som kjempa for å fø borna sine, fotografen som dokumenterte kampen, og kvinner verda over som møter uoverstigelege utfordringar i vår eiga tid.
Immigrasjonspolitikk
Vel 80 år etter at Lange fanga armoda i «dei harde trettiåra» i eit bilete av ein fortvila, innbiten erteplukkar, manglar det verken på fattige eller fordrivne menneske, heller ikkje i USA. Det er ikkje mange vekene sidan The New Yorker rapporterte om konsekvensane av Trumps feilslegne immigrasjonspolitikk, som ifølgje retorikken skal ramme kriminelle, gjengar og dopseljarar, men som i realiteten øydelegg livet til mange kvinner som ikkje passar i nokon av desse kategoriane, mellom dei fire mødrer reporter Sarah Stillman fortel om i «The Mothers Being Deported By Trump».
Juanita Steins album nærmar seg på ulike vis variantar av den tynnslitne, men enno mektige, førestillinga om «den amerikanske draumen». America er likevel ikkje først og fremst er eit prosjekt drive fram av sosialt samvit, men snarare av ei interesse for «det amerikanske» som kunstnarleg motiv. I eit presseskriv fortel Stein at ho ville lage «ein ode til Amerikas mørke hjarte».
Høg kvalitet
Ikkje ulikt Haley Fohrs Jackie Lynn-plate frå ifjor, men mindre estetisk radikalt, brukar Stein det amerikanske landskapet, slik vi kjenner det frå kunsten og populærkulturen, til å lage eit knippe nye stemningar og forteljingar. «I’ll Cry» kunne ha passa godt inn i verda vi ofte møter i filmografien til Twin Peaks-aktuelle David Lynch. På fengjande «Someone Else’s Dime» minner Stein meg om Kathleen Edwards (ein artist det har vore stille frå altfor lenge). «Not Paradise» byr på ein elegant referanse til Cohens låt «Paper Thin Hotel» (1977).
Juanita Stein vil vere kjend for somme frå bandet Howling Bells, og mellom musikarane på America finn vi til dømes Gus Seyffert, sist høyrt på Roger Waters’ plate av året, og tidlegare kjend frå samarbeid med mellom andre Beck og Ryan Adams. Seyffert har også produsert plata. Handverket er av høg kvalitet, både musikalsk og lyrisk. America er knapt nyskapande, men eit stilsikkert, elegant sjangeralbum har det vorte.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Juanita
Stein:
America
Nude/Border
Du har nok sett kvinna i fotografiet før, men veit kanskje ikkje at namnet hennar var Florence Owens Thompson (1903–1983)?
No har ho fått sin eigen song, ho og det ikoniske biletet Dorothea Lange (1895–1965) tok av henne i 1936, «Migrant Mother». «Florence», opningssporet på Juanita Steins fine, nye album America, står fram som ein mangetydig hyllest til kvinna som kjempa for å fø borna sine, fotografen som dokumenterte kampen, og kvinner verda over som møter uoverstigelege utfordringar i vår eiga tid.
Immigrasjonspolitikk
Vel 80 år etter at Lange fanga armoda i «dei harde trettiåra» i eit bilete av ein fortvila, innbiten erteplukkar, manglar det verken på fattige eller fordrivne menneske, heller ikkje i USA. Det er ikkje mange vekene sidan The New Yorker rapporterte om konsekvensane av Trumps feilslegne immigrasjonspolitikk, som ifølgje retorikken skal ramme kriminelle, gjengar og dopseljarar, men som i realiteten øydelegg livet til mange kvinner som ikkje passar i nokon av desse kategoriane, mellom dei fire mødrer reporter Sarah Stillman fortel om i «The Mothers Being Deported By Trump».
Juanita Steins album nærmar seg på ulike vis variantar av den tynnslitne, men enno mektige, førestillinga om «den amerikanske draumen». America er likevel ikkje først og fremst er eit prosjekt drive fram av sosialt samvit, men snarare av ei interesse for «det amerikanske» som kunstnarleg motiv. I eit presseskriv fortel Stein at ho ville lage «ein ode til Amerikas mørke hjarte».
Høg kvalitet
Ikkje ulikt Haley Fohrs Jackie Lynn-plate frå ifjor, men mindre estetisk radikalt, brukar Stein det amerikanske landskapet, slik vi kjenner det frå kunsten og populærkulturen, til å lage eit knippe nye stemningar og forteljingar. «I’ll Cry» kunne ha passa godt inn i verda vi ofte møter i filmografien til Twin Peaks-aktuelle David Lynch. På fengjande «Someone Else’s Dime» minner Stein meg om Kathleen Edwards (ein artist det har vore stille frå altfor lenge). «Not Paradise» byr på ein elegant referanse til Cohens låt «Paper Thin Hotel» (1977).
Juanita Stein vil vere kjend for somme frå bandet Howling Bells, og mellom musikarane på America finn vi til dømes Gus Seyffert, sist høyrt på Roger Waters’ plate av året, og tidlegare kjend frå samarbeid med mellom andre Beck og Ryan Adams. Seyffert har også produsert plata. Handverket er av høg kvalitet, både musikalsk og lyrisk. America er knapt nyskapande, men eit stilsikkert, elegant sjangeralbum har det vorte.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?