Det store djupet
Bright Eyes er tilbake.
Bright Eyes har skifta metode og arbeidsmåte.
Foto: Dead Oceans
Rock
Bright Eyes:
Down in the Weeds, Where the World Once Was
Dead Oceans
At Marianegropa med sine vel elleve kilometer er jordas djupaste havgrop, det hugsar eg faktisk heilt frå skuledagane, sjølv om eg meir enn éin gong har vorte nøydd til å finne fram eit kart for å kunne plassere området i det vestlege Stillehavet.
Ein fantastisk lektor som gjorde geografitimane til ein leik, makta å formidle kor overveldande det kan vere å finne ut av korleis ting heng saman, som til dømes dette at to plater i havbotnen møtest og vert til ei grop.
Til alle tider har mennesket retta blikket opp mot himmelkvelven og stjernene som funklar i det fjerne, for ei erkjenning om at den menneskelege eksistensen er så liten i det store biletet. Men det å lære om dei massive djupnene under bølgjene, og dei perspektiva som opnar seg om ein først skal byrje å tenkje på ei geologisk tidsrekning, kan ha noko av den same effekten.
Symbolikk
Er det rart det vert kunst av slikt? Og har eit slikt blikk nokon gong vore viktigare? Marianegropa omgir seg også med ein eigen symbolikk, og det overraskar ikkje at songpoeten Conor Oberst no har peila seg inn på denne. Idet «Mariana Trench», eit nøkkelspor på det tiande albumet frå Bright Eyes, Down in the Weeds, Where the World Once Was, nok ein gong dundrar ut av høgtalaren, tenkjer eg at han treffer godt med det.
At utarminga av naturressursar er uløyseleg knytt til konsum og økonomisk vinning, er eit tema i songen, som skildrar «selfishness as currency». «Mariana Trench» kulminerer i ei oppmoding om at kvar og ein av oss må følgje «pengesporet» for å finne skurken: «Look out on that ever-widening money trail».
Innfrir
Det har gått ni år sidan førre utgiving frå Bright Eyes, og Down in the Weeds, Where the World Once Was svarar til forventningane. Albumet ber i seg ekko frå bandets rastlause, men også konsekvente diskografi, som har variert frå akustisk folk til digitalt programmert keyboardmusikk til orkestrale krumspring og dermed reflektert stadig nye impulsar frå multiinstrumentalistane Mike Mogis og Nathaniel Walcott.
Når dei tre no kom saman igjen som Bright Eyes, skifta dei metode og arbeidsmåte. Dei nye låtane er i høgare grad eit resultat av eit samarbeid dei tre imellom enn før, då Oberst nok har hatt første og siste ordet, og det set eit forfriskande, nytt preg på plata. Elles sirklar songane som før rundt ulike eksistensielle kriser, emosjonelle så vel som politiske, av individuell eller kollektiv art, og «Mariana Trench» er ikkje åleine om å kjennest akutt forankra i den historiske augneblunken vi er midt i.
Det er ikkje til å komme forbi at eg tilhøyrer ein generasjon som utgjer ein vesentleg del av Bright Eyes-lyttarane, og særleg eit album som I’m Wide Awake, It’s Morning (2005) var viktig for meg (i den grad at eg lytta gatelangs, fall ned ei trapp då eg skulle hoppe fram til favorittlåten «Lua» og enda opp på legevakta med ni sting). Musikken var så engasjerande, anten han var innretta mot politikk, kjærleik eller kva det no var Obersten brann inne med, og måtte få ut. Med Down in the Weeds, Where the World Once Was er gneisten der, igjen.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Bright Eyes:
Down in the Weeds, Where the World Once Was
Dead Oceans
At Marianegropa med sine vel elleve kilometer er jordas djupaste havgrop, det hugsar eg faktisk heilt frå skuledagane, sjølv om eg meir enn éin gong har vorte nøydd til å finne fram eit kart for å kunne plassere området i det vestlege Stillehavet.
Ein fantastisk lektor som gjorde geografitimane til ein leik, makta å formidle kor overveldande det kan vere å finne ut av korleis ting heng saman, som til dømes dette at to plater i havbotnen møtest og vert til ei grop.
Til alle tider har mennesket retta blikket opp mot himmelkvelven og stjernene som funklar i det fjerne, for ei erkjenning om at den menneskelege eksistensen er så liten i det store biletet. Men det å lære om dei massive djupnene under bølgjene, og dei perspektiva som opnar seg om ein først skal byrje å tenkje på ei geologisk tidsrekning, kan ha noko av den same effekten.
Symbolikk
Er det rart det vert kunst av slikt? Og har eit slikt blikk nokon gong vore viktigare? Marianegropa omgir seg også med ein eigen symbolikk, og det overraskar ikkje at songpoeten Conor Oberst no har peila seg inn på denne. Idet «Mariana Trench», eit nøkkelspor på det tiande albumet frå Bright Eyes, Down in the Weeds, Where the World Once Was, nok ein gong dundrar ut av høgtalaren, tenkjer eg at han treffer godt med det.
At utarminga av naturressursar er uløyseleg knytt til konsum og økonomisk vinning, er eit tema i songen, som skildrar «selfishness as currency». «Mariana Trench» kulminerer i ei oppmoding om at kvar og ein av oss må følgje «pengesporet» for å finne skurken: «Look out on that ever-widening money trail».
Innfrir
Det har gått ni år sidan førre utgiving frå Bright Eyes, og Down in the Weeds, Where the World Once Was svarar til forventningane. Albumet ber i seg ekko frå bandets rastlause, men også konsekvente diskografi, som har variert frå akustisk folk til digitalt programmert keyboardmusikk til orkestrale krumspring og dermed reflektert stadig nye impulsar frå multiinstrumentalistane Mike Mogis og Nathaniel Walcott.
Når dei tre no kom saman igjen som Bright Eyes, skifta dei metode og arbeidsmåte. Dei nye låtane er i høgare grad eit resultat av eit samarbeid dei tre imellom enn før, då Oberst nok har hatt første og siste ordet, og det set eit forfriskande, nytt preg på plata. Elles sirklar songane som før rundt ulike eksistensielle kriser, emosjonelle så vel som politiske, av individuell eller kollektiv art, og «Mariana Trench» er ikkje åleine om å kjennest akutt forankra i den historiske augneblunken vi er midt i.
Det er ikkje til å komme forbi at eg tilhøyrer ein generasjon som utgjer ein vesentleg del av Bright Eyes-lyttarane, og særleg eit album som I’m Wide Awake, It’s Morning (2005) var viktig for meg (i den grad at eg lytta gatelangs, fall ned ei trapp då eg skulle hoppe fram til favorittlåten «Lua» og enda opp på legevakta med ni sting). Musikken var så engasjerande, anten han var innretta mot politikk, kjærleik eller kva det no var Obersten brann inne med, og måtte få ut. Med Down in the Weeds, Where the World Once Was er gneisten der, igjen.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?