Arkivet: Jackson Browne
Jackson Browne då han spelte på Blue Hills Bank Pavilion i Boston i mai ifjor.
Foto: Robert E. Klein / AP Photo / NTB scanpix
Det finst nok av songar som skildrar den retningslause rørsla ein av og til treng for å kome seg vidare, og mellom desse bør tittelsporet på Jackson Brownes Running On Empty (1977) stå sterkt. Sjeldan har vel kjensla av å gå på tomgang vore framkalla med større energi: «I don’t even know what I’m hoping to find/ Running into the sun, but I’m running behind.» Songen er obligatorisk på kvar konsert Browne spelar, også i dag; han har turnert i USA i sommar.
No er albumet ute i nyoppussa utgåve, og det viser seg at materialet har halde seg godt. Browne valde å spele inn Running On Empty på turné – tittelsporet og tre andre låtar er konsertopptak, og noko av det vi høyrer her, er laga på motellrom og til og med på turnébussen – eit faktum som passar albumets overgripande tematikk godt. Meir enn førti år seinare står prosjektets dokumentariske kvalitetar fram som tydelegare enn nokosinne før.
Med på turen i 1977 var Danny Kortchmar (gitar), David Lindley (fele og steelgitar), Craig Doerge (tangentar), Leland Sklar (bass), Russ Kunkel (trommer) og koristane Doug Haywood og Rosemary Butler.
Øyvind Vågnes
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det finst nok av songar som skildrar den retningslause rørsla ein av og til treng for å kome seg vidare, og mellom desse bør tittelsporet på Jackson Brownes Running On Empty (1977) stå sterkt. Sjeldan har vel kjensla av å gå på tomgang vore framkalla med større energi: «I don’t even know what I’m hoping to find/ Running into the sun, but I’m running behind.» Songen er obligatorisk på kvar konsert Browne spelar, også i dag; han har turnert i USA i sommar.
No er albumet ute i nyoppussa utgåve, og det viser seg at materialet har halde seg godt. Browne valde å spele inn Running On Empty på turné – tittelsporet og tre andre låtar er konsertopptak, og noko av det vi høyrer her, er laga på motellrom og til og med på turnébussen – eit faktum som passar albumets overgripande tematikk godt. Meir enn førti år seinare står prosjektets dokumentariske kvalitetar fram som tydelegare enn nokosinne før.
Med på turen i 1977 var Danny Kortchmar (gitar), David Lindley (fele og steelgitar), Craig Doerge (tangentar), Leland Sklar (bass), Russ Kunkel (trommer) og koristane Doug Haywood og Rosemary Butler.
Øyvind Vågnes
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Papiravisa