JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Utsyn frå InderøyMemoarar

Tap for danskane i ishockey

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Eit skuffa norsk ishockeylandslag etter å ha tapt 0–2 for Danmark og med det biletten til OL neste år.

Eit skuffa norsk ishockeylandslag etter å ha tapt 0–2 for Danmark og med det biletten til OL neste år.

Foto: Beate Oma Dahle / NTB

Eit skuffa norsk ishockeylandslag etter å ha tapt 0–2 for Danmark og med det biletten til OL neste år.

Eit skuffa norsk ishockeylandslag etter å ha tapt 0–2 for Danmark og med det biletten til OL neste år.

Foto: Beate Oma Dahle / NTB

3069
20210903
3069
20210903

Nokre få eldre idrettsinteresserte nordmenn hugsar så langt attende som til den tida da det var danske skihopparar med i hopprennet i Holmenkollen. Det var ingen det vart jubla meir for – det måtte vera bikkja i bakken, i så fall. Og det var dei som meinte at dette var ein danske som hadde vorte kasta ut frå restauranten på eller i hoppet.

Men dette var i dei verkeleg gode gamle dagar, da hopprennet kunne ha så mange som bortimot 300 deltakarar, den gongen da ordet breiddeidrett verkeleg hadde eit innhald med meining. Seinare var det ikkje råd for å ta seg tid til slikt, og framleis er det utenkjeleg at vi ein gong til kan flotta oss med costaricanarar på femmila.

Truleg kan vi setja ein skiljestrek tvers gjennom året 2021, for i år tapte Noreg for Danmark i ishockey. 0–2 vart det syrgjelege utfallet av landskampen 30. august, med perioderesultata 0–0, 0–1 og 0–1.

Alt har ei logisk forklaring, for danskane har rusta seg med ishockeytrenarar frå andre sida av Øresund, og truleg har vi nordmenn fleire vonde opplevingar i vente. Det danskane har gjort, er enkelt, men rett nok dyrt: Dei har bygt om somme av handballhallane sine slik at dei kan brukast av ishockeylag, og dermed har ishockey vorte heilårsidrett. Dette hadde Ola Nordmann i årevis vanta fantasi til å tenkja seg, og i år kom altså smellen.

Når danskane så lenge hadde vore i stand til å mønstra handballstjerner og fotballfolk på OL- og verdsnivå, burde denne utviklinga ha vore til å, ja, tenkja seg.

Fotballen, handballen og pucken er ikkje rundare eller meir uberekneleg enn andre idrettsreiskapar, lønstilhøva er temmeleg like, og utviklinga låg dermed til rette for at danskane skulle greia seg minst like godt som russarar, tsjekkarar og svenskar. Men vi nordmenn har altså streva fælt med likestillinga her, det har skorta med emna til å nå det som på litt alderdommeleg nynorsk heitte tame eller dugleik i ishockey.

Løysinga vert nok prosaisk så det skikkeleg svir; det vert svenskimporterte trenarar før vi får sagt «bur». Vi slepp å ottast for dei komande klimaproblema; kan det lagast skeisebanar, må det vera råd å få til forsvarlege tilhøve for engasjerte nordmenn med kølle og puck – eller gjerne pøkk, for min del. Og da er det heilt sikkert ikkje meir enn eit spørsmål om tid før vi nordmenn er på trygg veg mot sigerspallen.

Kanskje kan vi leggja nye provinsar til landet? Arbeidet med å få til eit skikkeleg bandymiljø har gått i motbakke i år etter år utanfor det sentrale miljøet på stader som Mjøndalen og Stabekk. Så det er berre å driva på og aldri gi opp.

Heller ikkje bikkja i bakken gjorde det. Og det er ingen ting i vegen for at «nye» land som Latvia og Estland kan verta ishockeyprovinsar på høgd med Russland, Tsjekkia og Canada, for ikkje å snakka om Slovakia og Slovenia. Dermed kan dei hamna der dei sjølve meiner dei høyrer heime, og verta fullrespekterte medaljenasjonar slik dei bør.

Per Egil Hegge

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Nokre få eldre idrettsinteresserte nordmenn hugsar så langt attende som til den tida da det var danske skihopparar med i hopprennet i Holmenkollen. Det var ingen det vart jubla meir for – det måtte vera bikkja i bakken, i så fall. Og det var dei som meinte at dette var ein danske som hadde vorte kasta ut frå restauranten på eller i hoppet.

Men dette var i dei verkeleg gode gamle dagar, da hopprennet kunne ha så mange som bortimot 300 deltakarar, den gongen da ordet breiddeidrett verkeleg hadde eit innhald med meining. Seinare var det ikkje råd for å ta seg tid til slikt, og framleis er det utenkjeleg at vi ein gong til kan flotta oss med costaricanarar på femmila.

Truleg kan vi setja ein skiljestrek tvers gjennom året 2021, for i år tapte Noreg for Danmark i ishockey. 0–2 vart det syrgjelege utfallet av landskampen 30. august, med perioderesultata 0–0, 0–1 og 0–1.

Alt har ei logisk forklaring, for danskane har rusta seg med ishockeytrenarar frå andre sida av Øresund, og truleg har vi nordmenn fleire vonde opplevingar i vente. Det danskane har gjort, er enkelt, men rett nok dyrt: Dei har bygt om somme av handballhallane sine slik at dei kan brukast av ishockeylag, og dermed har ishockey vorte heilårsidrett. Dette hadde Ola Nordmann i årevis vanta fantasi til å tenkja seg, og i år kom altså smellen.

Når danskane så lenge hadde vore i stand til å mønstra handballstjerner og fotballfolk på OL- og verdsnivå, burde denne utviklinga ha vore til å, ja, tenkja seg.

Fotballen, handballen og pucken er ikkje rundare eller meir uberekneleg enn andre idrettsreiskapar, lønstilhøva er temmeleg like, og utviklinga låg dermed til rette for at danskane skulle greia seg minst like godt som russarar, tsjekkarar og svenskar. Men vi nordmenn har altså streva fælt med likestillinga her, det har skorta med emna til å nå det som på litt alderdommeleg nynorsk heitte tame eller dugleik i ishockey.

Løysinga vert nok prosaisk så det skikkeleg svir; det vert svenskimporterte trenarar før vi får sagt «bur». Vi slepp å ottast for dei komande klimaproblema; kan det lagast skeisebanar, må det vera råd å få til forsvarlege tilhøve for engasjerte nordmenn med kølle og puck – eller gjerne pøkk, for min del. Og da er det heilt sikkert ikkje meir enn eit spørsmål om tid før vi nordmenn er på trygg veg mot sigerspallen.

Kanskje kan vi leggja nye provinsar til landet? Arbeidet med å få til eit skikkeleg bandymiljø har gått i motbakke i år etter år utanfor det sentrale miljøet på stader som Mjøndalen og Stabekk. Så det er berre å driva på og aldri gi opp.

Heller ikkje bikkja i bakken gjorde det. Og det er ingen ting i vegen for at «nye» land som Latvia og Estland kan verta ishockeyprovinsar på høgd med Russland, Tsjekkia og Canada, for ikkje å snakka om Slovakia og Slovenia. Dermed kan dei hamna der dei sjølve meiner dei høyrer heime, og verta fullrespekterte medaljenasjonar slik dei bør.

Per Egil Hegge

Det danskane har gjort, er enkelt, men rett nok dyrt: Dei har bygt om handballhallar slik at dei kan brukast av ishockeylag.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou  i Hebei-provinsen.

Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.

Foto: Ng Han Guan / AP / NTB

Samfunn

Ein straum av problem

Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.

Per Anders Todal
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.

Foto via Wikimedia Commons

MusikkMeldingar
Sjur Haga Bringeland

Monumental pedal

Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Trålar utanfor Måløy sentrum.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

Ordskifte
RagnarSandbæk

Barents blues, også et flytende samfunn

Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.

Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

KommentarSamfunn
Cecilie Hellestveit

Overgrep som skakar folkeretten

Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit
Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Olfa og døtrene i den Oscar-nominerte dokumentarfilmen som Kaouther Ben Hania har både manus og regi på.

Foto: Arthaus

FilmMeldingar

Venleik og udyr

Den vakre og vonde dokumentaren til tunisiske Kaouther Ben Hania er stor filmkunst, skriv Håkon Tveit om Olfas døtre.

Håkon Tveit

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis