Og kven er så idioten?
Sprutgalen Dostojevskij-variant går fort ut av kontroll – for åskodaren.
Ti skodespelarar står på scenen i Kilden Teaters versjon av eit av hovudverka til Fjodor Dostojevskij.
Foto: Lars Gunnar Liestøl
Kilden Teater
Fjodor Dostojevskij:
Idioten
Dramatisering og regi: Ole Johan Skjelbred
Basert på omsetjing av Geir Kjetsaa
Scenografi: Ole Johan Skjelbred og Ane Ledang Aasheim
Kostymedesign: Ane Ledang Aasheim
Dostojevskijs Idioten er ikkje verdas enklaste roman å lese. Har ein fyrst knekt koden med mylderet av personar med lange russiske namn, skal ein òg gjere seg kjent med mykje sjølvmotseiande utsegner og åtferd. Men boka har halde seg som ålment vedgåande litteratur i 150 år, og alt i 1912 kom den første norske dramatiseringa. Det handlar her om det idealistiske enkeltindividet i kamp mot det kalde storsamfunnet. Og nett det vert vi vel aldri ferdige med.
Stor showeffekt
Ole Johan Skjelbreds teaterversjon på Kilden Teater er ikkje noko historisk korrekt kostymedrama. Det hadde vi vel heller ikkje venta oss. Elles er det rett nok ei visuelt overveldande teaterhending, med enorme, draperte sceneteppe i gullamé og ytst spektakulære, karnevalistiske kostyme. Regien har stor showeffekt, og skodespelarane har teknisk perfeksjon både i røystbruk og kroppsspråk. Innsatsmessig kan ein godt la seg imponere. Så langt, så godt.
Men – der stoggar det òg. Vi er blitt lova at vi skal få sjå og høyre historia om den edle og kjenslevare fyrst Mysjkin og alle dei dekadente folka og triste hendingane han vert vikla inn i. Det vert mest hopp og vrikk og rop og skrik, med skodespelarar som snart er i éi rolle og snart i ei anna.
Eksaltert kaos
Her er det inga differensiering på korkje kjønn eller sosial status, og nokon psykologisk skilnad på personane er knapt mogleg å få auge på. I dette eksalterte kaoset er det heller ikkje lett å ta inn noka normal, kontinuerleg handling. Mykje er her openbert meint å vere morosamt. Eit danna premierepublikum skjøner jo dette, og på premieren var det mange tilløp til lått på dei «rette» stadene. Men bringar det Dostojevskijs ærend fram til oss?
Det som kan seiast om skodespelarane, er i grunnen alt sagt, og det skulle dermed ikkje vere naudsynt å framheve nokre framfor andre. Men etterpå sit vi ikkje att med noka oppfatning av kva korkje Fjodor Dostojevskij eller Kilden Teater ynskjer å eigentleg seie til oss. Teaterfølgjet mitt konkluderte etter teppefallet med at her var det scenografien som var det mest interessante.
Scenografien fekk hovudrolla denne gongen. Det er kan hende hyggeleg for scenografane å få høyre. Men det kan da vel ikkje ha vore det som var meininga?
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Kilden Teater
Fjodor Dostojevskij:
Idioten
Dramatisering og regi: Ole Johan Skjelbred
Basert på omsetjing av Geir Kjetsaa
Scenografi: Ole Johan Skjelbred og Ane Ledang Aasheim
Kostymedesign: Ane Ledang Aasheim
Dostojevskijs Idioten er ikkje verdas enklaste roman å lese. Har ein fyrst knekt koden med mylderet av personar med lange russiske namn, skal ein òg gjere seg kjent med mykje sjølvmotseiande utsegner og åtferd. Men boka har halde seg som ålment vedgåande litteratur i 150 år, og alt i 1912 kom den første norske dramatiseringa. Det handlar her om det idealistiske enkeltindividet i kamp mot det kalde storsamfunnet. Og nett det vert vi vel aldri ferdige med.
Stor showeffekt
Ole Johan Skjelbreds teaterversjon på Kilden Teater er ikkje noko historisk korrekt kostymedrama. Det hadde vi vel heller ikkje venta oss. Elles er det rett nok ei visuelt overveldande teaterhending, med enorme, draperte sceneteppe i gullamé og ytst spektakulære, karnevalistiske kostyme. Regien har stor showeffekt, og skodespelarane har teknisk perfeksjon både i røystbruk og kroppsspråk. Innsatsmessig kan ein godt la seg imponere. Så langt, så godt.
Men – der stoggar det òg. Vi er blitt lova at vi skal få sjå og høyre historia om den edle og kjenslevare fyrst Mysjkin og alle dei dekadente folka og triste hendingane han vert vikla inn i. Det vert mest hopp og vrikk og rop og skrik, med skodespelarar som snart er i éi rolle og snart i ei anna.
Eksaltert kaos
Her er det inga differensiering på korkje kjønn eller sosial status, og nokon psykologisk skilnad på personane er knapt mogleg å få auge på. I dette eksalterte kaoset er det heller ikkje lett å ta inn noka normal, kontinuerleg handling. Mykje er her openbert meint å vere morosamt. Eit danna premierepublikum skjøner jo dette, og på premieren var det mange tilløp til lått på dei «rette» stadene. Men bringar det Dostojevskijs ærend fram til oss?
Det som kan seiast om skodespelarane, er i grunnen alt sagt, og det skulle dermed ikkje vere naudsynt å framheve nokre framfor andre. Men etterpå sit vi ikkje att med noka oppfatning av kva korkje Fjodor Dostojevskij eller Kilden Teater ynskjer å eigentleg seie til oss. Teaterfølgjet mitt konkluderte etter teppefallet med at her var det scenografien som var det mest interessante.
Scenografien fekk hovudrolla denne gongen. Det er kan hende hyggeleg for scenografane å få høyre. Men det kan da vel ikkje ha vore det som var meininga?
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Nicolai Heiberg-Evenstad og Markus Lund er yngre enn fedrane sine, men likevel gode.
Foto: Norsk bridgeforbund
«Bridge er så vanedannande og tidkrevjande at det kan gå på kostnad av både studium, arbeid, kjærleiksliv, eigne born, barneborn og liknande.»
Reisande på Gardermoen i juni i år. Oslo lufthamn er i særklasse den mest lønsame flyplassen Avinor driv. Dei aller fleste norske flyplassane går med underskot.
Foto: Javad Parsa / NTB
Avinor-krisa tok ikkje slutt da pandemitiltaka gjorde det. Kan det vere styringsmodellen det er noko gale med?
Cissy Houston
Wikimedia Commons
Arkivet: Emily «Cissy» Houston (1933–2024)
Berlin: Med bandet kring seg står Bob Dylan ved flygelet og spelar munnspel.
Foto: Håvard Rem
Som å lesa ei bok
Dylan (83) vert eldre, men skriv og syng betre.
Teikning: May Linn Clement