Migrasjon – eksplosjon
Stykket om kvardagsrasisme er performativt sterkt, men går for lenge i femte gir.
Evelyn Rasmussen Osazuwa, Seda Witt og Selome Emnetu står på scena i det nyskrivne stykket.
Foto: Erika Hebbert
Torshovteateret /Nationaltheatret
Camara Lundestad Joof:
De må føde oss eller pule oss for å elske oss
Regi: Ole Johan Skjelbred
Scenografi: Ane Ledang
Aasheim
Lysdesign: Mathias Lundgren
At eit teaterstykke ikkje nødvendigvis er eit skodespel med rollefigurar og framskridande handling lenger, sjå, det får vi vel snart avfinne oss med. Eit tradisjonelt skodespel er i alle høve ikkje dette nye stykket av Camara Lundestad Joof, den nye husdramatikaren på Nationaltheatret.
Den runde scena på Torshovteateret er denne gongen utstyrt som ein slags nonfigurativ showarena, dominert av eit stoffleg, kongeblått fossefall, eigentleg enorme trådpompongar. Dei tre kvinnelege skodespelarane er iført lekre, spektakulære kostyme med svarte sirklar i mønstera. Overgangane i handlinga, i den grad det finst handling, vert markerte av raffinerte lysverknader.
Konflikt og dilemma
I denne innramminga speler dei tre unge damene ut konfliktar og ulike dilemma ved å vere ikkje-kvit nordmann, eller nordkvinne, då, i eit samfunn som tilsynelatande er inkluderande.
Det heile opnar med ein sterkt utagerande monolog frå Selome Emnetu, der ho luftar ut frustrasjonane over å vere omgjeven av inkompetanse i samanhengar der det tydelegvis er forventa at ein skal vere audmjuk, smilande og nikkande. Denne byrjinga er fantastisk, både tekstleg og performativt, og ho lovar mykje.
Tæl og temperament
Når det ikkje vert like engasjerande heile vegen fram, er det ikkje skodespelarane det strandar på. Både Seda Witt og Evelyn Rasmussen Osazuwa har, nett som Emnetu, tæl og temperament, galenskap og vittig ironi nok til å spisse poenga i teksten.
Etter kvart er det likevel ikkje godt å seie om det er teksten som ikkje er nyansert nok, eller om det er Ole Johan Skjelbreds eruptive regi som stundvis overkøyrer innhaldet. Det vert likevel uunngåeleg, etter kvart, at vi meir lèt oss imponere av tre festlege skodespelarar, enn vi lèt oss treffe av alvoret. Og slik sett vert òg den halvannan time lange framsyninga i lengste laget, faktisk.
Men kraft og utstråling er det nok av i desse damene, å jau!
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Torshovteateret /Nationaltheatret
Camara Lundestad Joof:
De må føde oss eller pule oss for å elske oss
Regi: Ole Johan Skjelbred
Scenografi: Ane Ledang
Aasheim
Lysdesign: Mathias Lundgren
At eit teaterstykke ikkje nødvendigvis er eit skodespel med rollefigurar og framskridande handling lenger, sjå, det får vi vel snart avfinne oss med. Eit tradisjonelt skodespel er i alle høve ikkje dette nye stykket av Camara Lundestad Joof, den nye husdramatikaren på Nationaltheatret.
Den runde scena på Torshovteateret er denne gongen utstyrt som ein slags nonfigurativ showarena, dominert av eit stoffleg, kongeblått fossefall, eigentleg enorme trådpompongar. Dei tre kvinnelege skodespelarane er iført lekre, spektakulære kostyme med svarte sirklar i mønstera. Overgangane i handlinga, i den grad det finst handling, vert markerte av raffinerte lysverknader.
Konflikt og dilemma
I denne innramminga speler dei tre unge damene ut konfliktar og ulike dilemma ved å vere ikkje-kvit nordmann, eller nordkvinne, då, i eit samfunn som tilsynelatande er inkluderande.
Det heile opnar med ein sterkt utagerande monolog frå Selome Emnetu, der ho luftar ut frustrasjonane over å vere omgjeven av inkompetanse i samanhengar der det tydelegvis er forventa at ein skal vere audmjuk, smilande og nikkande. Denne byrjinga er fantastisk, både tekstleg og performativt, og ho lovar mykje.
Tæl og temperament
Når det ikkje vert like engasjerande heile vegen fram, er det ikkje skodespelarane det strandar på. Både Seda Witt og Evelyn Rasmussen Osazuwa har, nett som Emnetu, tæl og temperament, galenskap og vittig ironi nok til å spisse poenga i teksten.
Etter kvart er det likevel ikkje godt å seie om det er teksten som ikkje er nyansert nok, eller om det er Ole Johan Skjelbreds eruptive regi som stundvis overkøyrer innhaldet. Det vert likevel uunngåeleg, etter kvart, at vi meir lèt oss imponere av tre festlege skodespelarar, enn vi lèt oss treffe av alvoret. Og slik sett vert òg den halvannan time lange framsyninga i lengste laget, faktisk.
Men kraft og utstråling er det nok av i desse damene, å jau!
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?
Teikning: May Linn Clement
17. mai-pengar
«Mor mi viser meg telefonen og at ho har vipsa Oskar og Tomas. Det er irriterande å sjå på ein mobil som andre held i.»
Foto: Terje Pedersen / NTB
FHI svikter sitt samfunnsoppdrag
«Det er svært viktig at FHI er tydelig overfor publikum på at de ikke jobber med årsaken til long covid.»
Emilie Enger Mehl avbilda på veg til pressetreff på Grøndland for å presentere Revidert nasjonalbudsjett, 14.05.2024. I budsjettet vert det mellom anna satt av penger til å reversere domstolsreforma. Foto: Javad Parsa / NTB.
Javad Parsa
– Uforståeleg domstolsendring
Sorenskrivar Kirsti Høegh Bjørneset er kritisk til at regjeringa vil reversere domstolsreforma.