Olav H. Hauge-dagbøkene: 17. september 1967
Tolstoy er moralist. Det er alle store forfattarar. Og det trengst. Profetane var òg det. Og likevel: Det er langt dit å verta menneske. Det er alt eg vil segja.
Leo Tolstoy: Opstandelse. Dette er samtidsroman. Eit uppgjer med tilstandane i Russland i midten forige århundra. Samfunnet er rote. Ein modig mann har skrive denne boki, og eg skal lova ho har skake samtidi!
Samstundes er dette sikkert eit uppgjer med han sjølv. Denne helten prøver å realisera det Tolstoy sjølv kjende han burde gjera, men som han ikkje var mann til.
Her er ein setning som segjer mykje: «Det eneste sted som passer for en hederlig mann i våre dagers Russland, er et fengsel.» Dette var ei stor bok for dei gamle socialistane! Og med rette.
Som kunstverk stend vel ikkje dette verket på høgd med Krig og fred og Anna Karenina. Sume ting er sjølvsagde. Men rettferdskjensle trengst styrkjast i oss alle, ho kan sovna, den òg.
Skildringane her av byråkratiet i Russland er uhyggjeleg. Men same spøkjelse lever me under, ein ser noko av det same hjå tenestemenn i velferdsstaten òg. Noko stivna, mekanisk, kald i umgang med andre menneske. Vel noko som fylgjer med når ein skal ha med mange menneske å gjera, dei vert ting og plikt for dei.
Tolstoy er moralist. Det er alle store forfattarar. Og det trengst. Profetane var òg det. Og likevel: Det er langt dit å verta menneske. Det er alt eg vil segja.
Boki endar med ein merkeleg kjedereaksjon. Fyrsten vil ofra seg for den gjenta han har forført – det var, etter vår meining ikkje noko gale i, men svika henne – det har sin verknad på henne, endå ho segjer nei til tilbodet hans å gifta seg med henne, ho fær godhug for ein annan fange som skal ha straffarbeid i Sibir òg, då ho sjølv vert fri etter nåde, slær ho lag med han og vil fylgja han.
Slik, kan me segja Tolstoy forkynner dei gode gjerningars verk i menneskehugen. Offeret. Kjærleik. Jau, det er mykje sant og stort å henta kraft av i Tolstoys verk. Og alle desse typone! Dei er rita med fast hand, du gløymer dei ikkje. Berre ta fangetransporten til Sibir. Kor godt er ikkje desse typone tekne.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Leo Tolstoy: Opstandelse. Dette er samtidsroman. Eit uppgjer med tilstandane i Russland i midten forige århundra. Samfunnet er rote. Ein modig mann har skrive denne boki, og eg skal lova ho har skake samtidi!
Samstundes er dette sikkert eit uppgjer med han sjølv. Denne helten prøver å realisera det Tolstoy sjølv kjende han burde gjera, men som han ikkje var mann til.
Her er ein setning som segjer mykje: «Det eneste sted som passer for en hederlig mann i våre dagers Russland, er et fengsel.» Dette var ei stor bok for dei gamle socialistane! Og med rette.
Som kunstverk stend vel ikkje dette verket på høgd med Krig og fred og Anna Karenina. Sume ting er sjølvsagde. Men rettferdskjensle trengst styrkjast i oss alle, ho kan sovna, den òg.
Skildringane her av byråkratiet i Russland er uhyggjeleg. Men same spøkjelse lever me under, ein ser noko av det same hjå tenestemenn i velferdsstaten òg. Noko stivna, mekanisk, kald i umgang med andre menneske. Vel noko som fylgjer med når ein skal ha med mange menneske å gjera, dei vert ting og plikt for dei.
Tolstoy er moralist. Det er alle store forfattarar. Og det trengst. Profetane var òg det. Og likevel: Det er langt dit å verta menneske. Det er alt eg vil segja.
Boki endar med ein merkeleg kjedereaksjon. Fyrsten vil ofra seg for den gjenta han har forført – det var, etter vår meining ikkje noko gale i, men svika henne – det har sin verknad på henne, endå ho segjer nei til tilbodet hans å gifta seg med henne, ho fær godhug for ein annan fange som skal ha straffarbeid i Sibir òg, då ho sjølv vert fri etter nåde, slær ho lag med han og vil fylgja han.
Slik, kan me segja Tolstoy forkynner dei gode gjerningars verk i menneskehugen. Offeret. Kjærleik. Jau, det er mykje sant og stort å henta kraft av i Tolstoys verk. Og alle desse typone! Dei er rita med fast hand, du gløymer dei ikkje. Berre ta fangetransporten til Sibir. Kor godt er ikkje desse typone tekne.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.