Regn tomt for regnbogar
Brittany Howard tek store steg på andrealbumet.
Fem år etter solodebuten er Brittany Howard klar med soloalbum nummer to.
Foto: Bobbi Rich
Rock
Brittany
Howard:
What Now
Island/Universal
Det er eit heftig musikalsk brygg Brittany Howard byr på med «Red Flags», fjerdesporet på What Now, som er ute i dag: Songen skildrar ein type kjensleturbulens ein vandrar rett inn i, med opne auge, trass i at alle varsellampane blinkar raudt. «Head first, don’t think», heiter det.
Alt ligg til rette for at vokalisten Howard kan stige fram og slå alle i bakken med røysta si, som i den eine stunda kan vere heilt nede på den grumsete botnen av ein av desse dagane ein helst vil hoppe over, og i den neste kan stige rett til himmels og feie alle stengsel til side. Dette er musikk som insisterer på å gjere seg fri, i allslags tydingar av omgrepet, koste kva det koste vil.
Jaime, det framifrå debutalbumet til Howard, kom for fem år sidan, og sidan den gong har ho flytta tilbake til Nashville. Då NPR tok turen innom i haust, fekk dei sjå korleis artisten har innreidd stova si: Ho har redda ein heil vegg frå musikkbyens første, no nedlagde homsebar, som er dekorert frå golv til tak med eit stort måleri av The Supremes. I studioet i bygningen ved sida av fanst det mykje gammalt utstyr, inkludert ein konsoll som tilhøyrde Prince på slutten av 1970-talet, då han arbeidde med den første plata si.
Sit som ei kule
Eg kom i hug dette då eg først lytta til What Now, og ikkje minst partiet midtvegs på albumet som kombinerer Howards politiske og sosiale engasjement med eit stykke dampande, Prince-liknande funk: Maya Angelou les diktet ho framførte for FN, «A Brave and Startling Truth», som fører lyttaren vidare inn i «Another Day», og derfrå til «Prove It To You». Det sit som ei kule.
Det politiske og det kollektive har altså sin plass på What Now, men likevel dominerer låtar som går inn i det mellommenneskelege og det relasjonelle på denne plata, i større grad enn på Jaime. Andreplata viser oss ein erkjennande artist, som er interessert i å sjå seg sjølv i eit klart lys.
I det avsluttande sporet, «Every Color in Blue», nyttar atter Howard det store registeret i røysta si, no til å teikne eit gripande bilete av erfaringar ho har hatt med depresjon: «I feel the rain but it’s all out of rainbows», heiter det, i kulminasjonen av det emosjonelle trøkket som gjennomgåande pregar What Now.
Eksperimentvilje
Ei eller anna kunstnarleg utvikling må finne stad frå eit album til neste, seier Howard i intervjuet med NPR – for henne er det heile vitsen, det hadde vore for enkelt berre å gjere det på same måten, igjen og igjen.
Og eksperimentviljen er eit påfallande trekk ved dette nye albumet. Rastløysa er likevel balansert mot ei djup forankring som ikkje er til å ta feil av. I samtale med NPR verkar Howard trøytt av klisjeane om landsdelen der ho har sitt opphav: våpenkulturen, sørstatsflagget, rasismen, Ku Klux Klan. Dei er alle reelle, seier ho, men for henne er det også denne delen av landet familien hennar kjem frå, fleire generasjonar bakover: «This also belongs to me.»
Hjartesukket fekk meg til å tenkje på ein tekst Howard skreiv for fire år sidan. I 2020 var ho gjesteredaktør for ei utgåve av tidsskriftet The Oxford American, og laga eit fint, lite essay om korleis forankringa hennar i sørstatane har verka inn på musikken ho lagar. Den spørjande, poetiske teksten seier ein del om kor vanskeleg det er å kartleggje kva plassen ein kjem frå, eigentleg har å seie for framveksten av eigen kreativitet: Korleis skildre fargen på himmelen når du skjøner det er rett før ein tornado er på veg? Korleis skildre bestemors smil når ho syng dei gamle kyrkjesongane? Ingen historikar kan måle seg med musikken som er skapt her, skriv Howard om den delen av landet ho insisterer på at ho aldri vil flytte frå.
Eg høyrer soulmusikken derfrå, R&B, rapprap, ei bestemt tapping jazz og ein litt utflippa variant av funk i amalgamen som er What Now, og tilrår lytting – og lesing av essayet, som er å finne kostnadsfritt på nettet.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen, og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Brittany
Howard:
What Now
Island/Universal
Det er eit heftig musikalsk brygg Brittany Howard byr på med «Red Flags», fjerdesporet på What Now, som er ute i dag: Songen skildrar ein type kjensleturbulens ein vandrar rett inn i, med opne auge, trass i at alle varsellampane blinkar raudt. «Head first, don’t think», heiter det.
Alt ligg til rette for at vokalisten Howard kan stige fram og slå alle i bakken med røysta si, som i den eine stunda kan vere heilt nede på den grumsete botnen av ein av desse dagane ein helst vil hoppe over, og i den neste kan stige rett til himmels og feie alle stengsel til side. Dette er musikk som insisterer på å gjere seg fri, i allslags tydingar av omgrepet, koste kva det koste vil.
Jaime, det framifrå debutalbumet til Howard, kom for fem år sidan, og sidan den gong har ho flytta tilbake til Nashville. Då NPR tok turen innom i haust, fekk dei sjå korleis artisten har innreidd stova si: Ho har redda ein heil vegg frå musikkbyens første, no nedlagde homsebar, som er dekorert frå golv til tak med eit stort måleri av The Supremes. I studioet i bygningen ved sida av fanst det mykje gammalt utstyr, inkludert ein konsoll som tilhøyrde Prince på slutten av 1970-talet, då han arbeidde med den første plata si.
Sit som ei kule
Eg kom i hug dette då eg først lytta til What Now, og ikkje minst partiet midtvegs på albumet som kombinerer Howards politiske og sosiale engasjement med eit stykke dampande, Prince-liknande funk: Maya Angelou les diktet ho framførte for FN, «A Brave and Startling Truth», som fører lyttaren vidare inn i «Another Day», og derfrå til «Prove It To You». Det sit som ei kule.
Det politiske og det kollektive har altså sin plass på What Now, men likevel dominerer låtar som går inn i det mellommenneskelege og det relasjonelle på denne plata, i større grad enn på Jaime. Andreplata viser oss ein erkjennande artist, som er interessert i å sjå seg sjølv i eit klart lys.
I det avsluttande sporet, «Every Color in Blue», nyttar atter Howard det store registeret i røysta si, no til å teikne eit gripande bilete av erfaringar ho har hatt med depresjon: «I feel the rain but it’s all out of rainbows», heiter det, i kulminasjonen av det emosjonelle trøkket som gjennomgåande pregar What Now.
Eksperimentvilje
Ei eller anna kunstnarleg utvikling må finne stad frå eit album til neste, seier Howard i intervjuet med NPR – for henne er det heile vitsen, det hadde vore for enkelt berre å gjere det på same måten, igjen og igjen.
Og eksperimentviljen er eit påfallande trekk ved dette nye albumet. Rastløysa er likevel balansert mot ei djup forankring som ikkje er til å ta feil av. I samtale med NPR verkar Howard trøytt av klisjeane om landsdelen der ho har sitt opphav: våpenkulturen, sørstatsflagget, rasismen, Ku Klux Klan. Dei er alle reelle, seier ho, men for henne er det også denne delen av landet familien hennar kjem frå, fleire generasjonar bakover: «This also belongs to me.»
Hjartesukket fekk meg til å tenkje på ein tekst Howard skreiv for fire år sidan. I 2020 var ho gjesteredaktør for ei utgåve av tidsskriftet The Oxford American, og laga eit fint, lite essay om korleis forankringa hennar i sørstatane har verka inn på musikken ho lagar. Den spørjande, poetiske teksten seier ein del om kor vanskeleg det er å kartleggje kva plassen ein kjem frå, eigentleg har å seie for framveksten av eigen kreativitet: Korleis skildre fargen på himmelen når du skjøner det er rett før ein tornado er på veg? Korleis skildre bestemors smil når ho syng dei gamle kyrkjesongane? Ingen historikar kan måle seg med musikken som er skapt her, skriv Howard om den delen av landet ho insisterer på at ho aldri vil flytte frå.
Eg høyrer soulmusikken derfrå, R&B, rapprap, ei bestemt tapping jazz og ein litt utflippa variant av funk i amalgamen som er What Now, og tilrår lytting – og lesing av essayet, som er å finne kostnadsfritt på nettet.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen, og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.