🎧 Utanom det vanlege
Norskehavet var ikkje til hinder for at «a-mollkonserten» også i år skulle klinga under Festspillene i Bergen.
Bergen Filharmoniske Orkester i Grieghallen akkompagnerer Víkingur Ólafsson, som spelar solostemma si frå Harpa konserthus i Reykjavík.
Foto: Thor Brødreskift
Bergen Filharmoniske Orkester i Grieghallen akkompagnerer Víkingur Ólafsson, som spelar solostemma si frå Harpa konserthus i Reykjavík.
Foto: Thor Brødreskift
Lytt til artikkelen:
Festspelkonsert
Edvard Grieg, Peteris Vasks, Béla Bartók:
Klaverkonsert, kor- og klaververk
Víkingur Ólafsson, klaver; Edvard Grieg Kor, Bergen Filharmoniske Orkester; dir.: Edward Gardner.
Grieghallen i Bergen og Harpa konserthus i Reykjavík, sundag 24. mai
Det er ei kjensgjerning at krig og kriser meir enn noko anna har drive utviklinga av teknologien til menneskeslekta framover. Slik har òg situasjonen musikklivet no er hamna i, ført til utprøving av idear og framgangsmåtar ein for kort tid sidan korkje trudde var naudsynte eller moglege. Dette var han eit døme på, konserten som sundag blei synt på NRK2 og strøymd på Festspillenes heimeside (der han framleis er tilgjengeleg): framføringa av Festpillenes signaturverk, Konsert for klaver og orkester i a-moll, op. 16, av festivalens evige huskomponist Edvard Grieg i byens storstove, Grieghallen.
Jamfør tradisjonen er det gjerne ein relativt ung og lovande pianist som får dette prestisjetunge engasjementet i konserten som er blitt ein slags bergensk overgangsrite mellom vår og sommar. I år stod islendingen Víkingur Ólafsson (fødd 1984) for tur. Men grunna reiserestriksjonane kunne han ikkje koma til Bergen.
Ein annan vilje
Hadde det vore ein annan grunn til at Ólafsson måtte bli verande på Island, til dømes at han «sat oskefast», trur eg Festspillene hadde funne ein annan solist på sparket – stykket står jo på repertoaret til dei fleste konsertpianistar. Men under koronakrisa er det annleis. Der er ein annan vilje til å gjennomføra prosjekt uansett: Norskehavet skulle ikkje vera til hinder for at a-mollkonserten skulle klinga, sjølv om solisten skulle måtta sitja på scena i Harpa konserthus i Reykjavík, langt frå Bergen Filharmoniske Orkester i Grieghallen.
Kunne dette gå bra? Me kjenner alle til kaoset i radio og fjernsyn når nokon er med på ein treig «link» frå eit anna studio, og folk vekselvis er tagale eller talar i munnen på kvarandre. Slikt ville vore drepen for den orkestrale salutten som opnar Griegs konsert, den som kastar ut det karakteristiske melodiske motivet i klaverstemma så det ramlar nedover gjennom oktavane. Dette partiet er vanlegvis krevjande nok under vanlege forhold.
Men det gjekk bra: Konserten blei ein tour de force når det gjeld både teknisk gjennomføring og musikalsk resultat. Den tekniske løysinga blei ikkje eit simultant liveopptak (over eit dataprogram à la Skype, som fyrst var tenkt). I staden redigerte ein saman to ulike liveopptak: Det me ser på skjermen, er altså orkesteret som akkompagnerer eit opptak gjort på førehand av Ólafsson i Reykjavík.
Vokal opning
Alt i opningstykket høyrde me eit orkester i storform. Saman med dei dyktige songarane i Edvard Grieg Kor framførte dei The Fruit of Silence, der den latviske komponisten Peteris Vasks (fødd 1946) har tonesett ein tekst av Mor Teresa. «Det er så mykje stygt i verda at eg ynskjer å laga noko vakkert», har Vasks sagt. Og korstykket hans er vakkert, på den litt søte måten me kjenner frå somme av romantikaren Johannes Brahms’ over hundre år gamle korverk.
Også i a-mollkonserten var orkesteret storarta, sjølv om det på grunn av den påkravde avstanden mellom musikarane ikkje var så stort som vanleg. Eit klårare, meir kammermusikalsk uttrykk var resultatet. I solistrolla opplevde me ein sofistikert pianist som meistra sjølv dei vanskelegaste klavertiradane med teknisk overskot. Men i fraseringa og dei rytmiske aksentane kunne han stundom synt meir originale virar.
Med omhug
Der er ikkje mykje ungdommeleg villskap over Ólafssons spel. Det ber heller preg av elegansen hjå meir tilårskomne pianistar, der kvar tone er plassert med omhug og den dynamiske disposisjonen kling balansert. Ja, han har noko av ein meisterskyttar ved seg, som arbeider raskt og kontrollert og støtt treff i det svarte. Dei snøgge satsane imponerte. Men innlevinga var best i den langsame andresatsen «Adagio», der han tok uttrykket heilt ned og gav inntrykk av å spela berre for seg sjølv (noko han jo òg gjorde i den tomme konsertsalen).
Avslutninga, «Allegro moderato molto e marcato», er den norskaste av dei tre satsane. Ho hadde tolt meir «marcato», altså ettertrykk og betoning i det hallingliknande temaet, for det som verkeleg lyfter denne finalen, er det utemde me kjenner frå hardingfelemusikken.
Ekstranummer
A-mollkonserten har vore ein publikumsvinnar sidan han blei urframført i København i 1869. Den gongen kom lyttarane i ekstase på ein måte som i dag ville bli rekna som mangel på konsertkutyme: Dei klappa ikkje berre mellom satsane, men òg etter solokadensen (der pianisten spelar åleine) midt i fyrste sats. Kontrasten kunne ikkje vore større til framføringa i Grieghallen, der musikken enda i tagnad medan orkestermusikarane la instrumenta sine lydlaust ned.
Men Ólafsson trong ikkje oppmoding gjennom applaus for å avslutta med eit ekstranummer: Tre ungarske folkesongar av Béla Bartók (1881–1945), ein komponist som lèt seg inspirera av klaverstilen i Griegs slåttetranskripsjonar då han omarbeidde folkemusikken i sitt heimland.
Den slyngplanteaktige melodikken ville verka frodigare om Ólafsson hadde nytta meir rubato, framføringsmåten der frasane blir forma fritt i forhold grunntempoet (her eksplisitt føreskrive av Bartók). Styrken i framføringa, derimot, var det som særmerkjer spelestilen hans generelt: ein uvanleg klår og elegant fingerartikulasjon, kombinert med utsøkt pedalbruk.
Sjur Haga Bringeland
Sjur Haga Bringeland er musikar, musikkvitar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Ólafssons spel ber preg av elegansen som mange meir tilårskomne pianistar syner.