Mora
Tracey Emin: «The Mother» står ved Munchmuseet i Oslo.
Foto: Eva Furseth
Utanfor Munchmuseet, på eit lite nes mot fjorden, ruvar «The Mother» av den britiske kunstnaren Tracey Emin. Den ni meter høge bronseskulpturen vart montert i sommar og har alt sanka ein god del kritikk.
Sist eg var i Oslo, fekk eg endeleg sett kunstverket med eigne auge. Eg vitja henne ein varm søndag i august, og det var nesten surrealistisk å sjå skulpturen sitje på kne i ugraset, så diger at dei mange badegjestane som låg tett i tett kring henne, verka ørsmå. Den kvinnelege kolossen har stor og knudrete mage, slappe lår og tynne armar. Ansiktet er uformeleg, uråd å tyde.
Det er noko urovekkande over måten ho krøker seg over det ho held i armane, på. Kva har ho eigentleg i handa, kan det vere ein slags ring? Kvinna verkar tyngd, kanskje einsam. Tracey Emin har valt å ikkje forme eit barn som kan halde henne med selskap. Såleis skaper skulpturen forteljingar: Kvar er barnet – kvifor er det ikkje her? Er ho mor, eller skulle ho ha vore det?
Eg granska «The Mother» frå fleire kantar, syntest det hadde ein intensitet som ein sjeldan ser i kunst som er plassert i offentlege rom. Samstundes som eg lét meg begeistre, registrerte eg at absolutt ingen av dei badelyste som vrimla kring meg, kasta så mykje som eit blikk på figuren. Han var alt ein del av eksteriøret.
Trass i mangelen på interesse synest eg det var ekstra fint å sjå skulpturen i lag med dei lettkledde i strandkanten. Menn og kvinner som naut sola, mange med store lår og magar som likna meir på fasongen til «The Mother» enn på dei nådelause ideala om sommarkroppen.
I tillegg til at det er eit godt verk, trur eg vi rett og slett har godt av å ha ein slik uperfekt kropp i storformat i byen.
Eva Furseth
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Utanfor Munchmuseet, på eit lite nes mot fjorden, ruvar «The Mother» av den britiske kunstnaren Tracey Emin. Den ni meter høge bronseskulpturen vart montert i sommar og har alt sanka ein god del kritikk.
Sist eg var i Oslo, fekk eg endeleg sett kunstverket med eigne auge. Eg vitja henne ein varm søndag i august, og det var nesten surrealistisk å sjå skulpturen sitje på kne i ugraset, så diger at dei mange badegjestane som låg tett i tett kring henne, verka ørsmå. Den kvinnelege kolossen har stor og knudrete mage, slappe lår og tynne armar. Ansiktet er uformeleg, uråd å tyde.
Det er noko urovekkande over måten ho krøker seg over det ho held i armane, på. Kva har ho eigentleg i handa, kan det vere ein slags ring? Kvinna verkar tyngd, kanskje einsam. Tracey Emin har valt å ikkje forme eit barn som kan halde henne med selskap. Såleis skaper skulpturen forteljingar: Kvar er barnet – kvifor er det ikkje her? Er ho mor, eller skulle ho ha vore det?
Eg granska «The Mother» frå fleire kantar, syntest det hadde ein intensitet som ein sjeldan ser i kunst som er plassert i offentlege rom. Samstundes som eg lét meg begeistre, registrerte eg at absolutt ingen av dei badelyste som vrimla kring meg, kasta så mykje som eit blikk på figuren. Han var alt ein del av eksteriøret.
Trass i mangelen på interesse synest eg det var ekstra fint å sjå skulpturen i lag med dei lettkledde i strandkanten. Menn og kvinner som naut sola, mange med store lår og magar som likna meir på fasongen til «The Mother» enn på dei nådelause ideala om sommarkroppen.
I tillegg til at det er eit godt verk, trur eg vi rett og slett har godt av å ha ein slik uperfekt kropp i storformat i byen.
Eva Furseth
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.