Musikk
Melankolimeisteren
Skip Sempé har oppskalert Dowlands musikalske tårer til orkester.
«Luttspelaren» (ca. 1600) av Caravaggio (1571–1610).
Luttspelaren John Dowland (1563–1626) er den store melankolikaren i engelsk musikksoge. Med songar som «Flow my tears», «I saw my Lady weepe», «Come, heavy sleep» og «In darkness let me dwell» estetiserte han tungsinn og lengt på ein måte som føregrip romantikarane på 1800-talet.
Mottoet hans var semper Dowland, semper dolens – «alltid Dowland, alltid sorgfull» – som også er tittelen på ein av satsane i Lachrimae, or Seaven Teares, ei samling med 21 stykke for fem strykeinstrument og lutt. Denne samlinga blei utgjeven i 1604, medan han var kammermusikar ved hoffet til Kristian IV av Danmark og Noreg i København, og dedisert til Anna av Danmark, som var krona til dronning av England året før (og faktisk gifte seg i Oslo).
Consorts
Til tidlegmusikkfestivalen i nederlandske Utrecht i 2022 laga den amerikanske cembalisten og dirigenten Skip Sempé ei omarbeiding av Dowlands Lachrimae-samling til det han kallar «renessanseorkester», som no er komen ut på Sempés eige plateselskap Paradizo. Bakgrunnen for produksjonen er ikkje lett å bli klok på, for omslagsteksten, som har form av eit oppstylta intervju med Sempé, er rotete og lite informativ.
At eg skreiv renessanseorkester i hermeteikn over, har med at omgrepet «orkester» er anakronistisk i renessansesamanheng. Det Sempé i praksis har gjort, er å fordela Dowlands seks utkomponerte stemmer på tre forskjellige grupper med instrument i same instrumentfamilie, på det som i engelsk renessansemusikk blir kalla consorts. Den fyrste consorten består av fem viola da gambaer, den andre av fem blokkfløyter og den tredje av to zinkar og tre trombonar. I tillegg kjem det som i originalen er luttstemma, som her blir spelt av tre tasteinstrument (virginal og cembalo).
Gamle tårer
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
