JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

LitteraturMeldingar

Olav H. Hauge-dagbøkene: 12. oktober 1966

«Heile den vika har eg halde på med Hellemyrsfolket. Og brennande spanande er heile verket. Slike typar!»

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen

Teikning: May Linn Clement

Teikning: May Linn Clement

2201
20240419
2201
20240419

Amalie Skram: Afkom. Heile den vika har eg halde på med Hellemyrsfolket. Og brennande spanande er heile verket. Slike typar! Fie til dømes! Den Siverten er ein kjeltring. Men der er mykje godt i han òg! Slik er det med alle folki til Amalie Skram. Der er noko rørande hjartegodt på botnen i dei. Petra er kanskje ei av dei nifsaste ho har. Denne boki har eg lese fyrr ein gong. Eit slikt verk skjek ein upp, det er skræmeleg.

Russisk, segjer visst Alf Larsen um Amalie Skram. Sivert er i mykje ein perlegut. Det er verre med Petra, kona hans. Jau, det er lenge sidan dette verket kom. Men endå er det like friskt.

Den nådelause sanningsviljen til forfattarinna har halde burte alt søtlæte, endå det òg kjem fram her og der, dei primære kjenslor og instinkt brenn attum ordi, desse menneski lever.

Storverket i serien er Sjur Gabriel, den fyrste boki. Dinæst Afkom, tenkjer eg. Menneske bunde av arv og miljø, det er dei, desse menneski.

Einar Økland: Mandragora. Ja, dette er eit kjempestig framyver frå debutboki. No har han eit dikt til meg, det er so, og det er godt, men eg vilde segja det same likevel: Eit herleg arbeid, ei sterk og djup diktsamling.

Dette er verkeleg modernistisk poesi på det beste. Han er lært av tyske ekspresjonistar, serleg av Trakl. Ein stor ny lyrikar har me fenge. Eg har til gode å lesa Obrestad òg. Økland held på teikni; det gjev dikti hans ein ladd styrke, her fylgjer han dei unge i tysk, engelsk og amerikansk lyrikk.

Mine eigne dikt. Alt er ikkje verdipapir av det eg har rota fram. Alt er slett ikkje dikt, eg har berre bruka verseformi til å segja eitkvart. Det må òg vera lovleg? Eg meiner det.

Denne Profil-gruppa har brugga på noko av kvart, skynar eg. Dikti til Økland er ikkje sundagsjournalisme, som mykje av den norske diktingi er. Han gjeng ikkje rundt emni og skildrar dei, han trengjer inn i dei og skaper dei um kunstnarleg, gjev dei biletkraft og liv.

Eg likar dikt som gjeng mot stormen, føtar seg mot straumen –

Legg merke til desse bod:
Gjev att essensen,
ikkje tings aksidens
Krav til ein diktar.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Amalie Skram: Afkom. Heile den vika har eg halde på med Hellemyrsfolket. Og brennande spanande er heile verket. Slike typar! Fie til dømes! Den Siverten er ein kjeltring. Men der er mykje godt i han òg! Slik er det med alle folki til Amalie Skram. Der er noko rørande hjartegodt på botnen i dei. Petra er kanskje ei av dei nifsaste ho har. Denne boki har eg lese fyrr ein gong. Eit slikt verk skjek ein upp, det er skræmeleg.

Russisk, segjer visst Alf Larsen um Amalie Skram. Sivert er i mykje ein perlegut. Det er verre med Petra, kona hans. Jau, det er lenge sidan dette verket kom. Men endå er det like friskt.

Den nådelause sanningsviljen til forfattarinna har halde burte alt søtlæte, endå det òg kjem fram her og der, dei primære kjenslor og instinkt brenn attum ordi, desse menneski lever.

Storverket i serien er Sjur Gabriel, den fyrste boki. Dinæst Afkom, tenkjer eg. Menneske bunde av arv og miljø, det er dei, desse menneski.

Einar Økland: Mandragora. Ja, dette er eit kjempestig framyver frå debutboki. No har han eit dikt til meg, det er so, og det er godt, men eg vilde segja det same likevel: Eit herleg arbeid, ei sterk og djup diktsamling.

Dette er verkeleg modernistisk poesi på det beste. Han er lært av tyske ekspresjonistar, serleg av Trakl. Ein stor ny lyrikar har me fenge. Eg har til gode å lesa Obrestad òg. Økland held på teikni; det gjev dikti hans ein ladd styrke, her fylgjer han dei unge i tysk, engelsk og amerikansk lyrikk.

Mine eigne dikt. Alt er ikkje verdipapir av det eg har rota fram. Alt er slett ikkje dikt, eg har berre bruka verseformi til å segja eitkvart. Det må òg vera lovleg? Eg meiner det.

Denne Profil-gruppa har brugga på noko av kvart, skynar eg. Dikti til Økland er ikkje sundagsjournalisme, som mykje av den norske diktingi er. Han gjeng ikkje rundt emni og skildrar dei, han trengjer inn i dei og skaper dei um kunstnarleg, gjev dei biletkraft og liv.

Eg likar dikt som gjeng mot stormen, føtar seg mot straumen –

Legg merke til desse bod:
Gjev att essensen,
ikkje tings aksidens
Krav til ein diktar.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Dette biletet av ei jødisk jente og ein palestinsk gut er kunstig generert, men spreidd vidt i sosiale medium som eit symbol. Biletet er laga av ei gruppe som kallar seg «Visions of Peace», som stiller spørsmålet: «Om KI kan sjå for seg fred, kvifor kan ikkje vi?»

Samfunn

Krig i ein biletkarusell

Krig, propaganda og kunstig intelligens set dokumentarfotografiet under stadig kraftigare press. Det er krigen i Gaza eit døme på.

Christiane Jordheim Larsen
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.

Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.

Foto: Andreas Roksvåg

TeaterMeldingar
Jan H. Landro

Syltynt

E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.

Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.

Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.

Foto: Vegard Giskehaug

Meldingar
HeleneGuåker

Der mørkeret bur

Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.

Foto: Terje Pedersen / NTB

Ordskifte
RichardAubrey White

Tendensiøs statistikk om senfølger

Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Andrej Kurkov
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.

Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger

Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.

Andrej Kurkov

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis