Olav H. Hauge-dagbøkene: 12. oktober 1966
«Heile den vika har eg halde på med Hellemyrsfolket. Og brennande spanande er heile verket. Slike typar!»
Teikning: May Linn Clement
Amalie Skram: Afkom. Heile den vika har eg halde på med Hellemyrsfolket. Og brennande spanande er heile verket. Slike typar! Fie til dømes! Den Siverten er ein kjeltring. Men der er mykje godt i han òg! Slik er det med alle folki til Amalie Skram. Der er noko rørande hjartegodt på botnen i dei. Petra er kanskje ei av dei nifsaste ho har. Denne boki har eg lese fyrr ein gong. Eit slikt verk skjek ein upp, det er skræmeleg.
Russisk, segjer visst Alf Larsen um Amalie Skram. Sivert er i mykje ein perlegut. Det er verre med Petra, kona hans. Jau, det er lenge sidan dette verket kom. Men endå er det like friskt.
Den nådelause sanningsviljen til forfattarinna har halde burte alt søtlæte, endå det òg kjem fram her og der, dei primære kjenslor og instinkt brenn attum ordi, desse menneski lever.
Storverket i serien er Sjur Gabriel, den fyrste boki. Dinæst Afkom, tenkjer eg. Menneske bunde av arv og miljø, det er dei, desse menneski.
Einar Økland: Mandragora. Ja, dette er eit kjempestig framyver frå debutboki. No har han eit dikt til meg, det er so, og det er godt, men eg vilde segja det same likevel: Eit herleg arbeid, ei sterk og djup diktsamling.
Dette er verkeleg modernistisk poesi på det beste. Han er lært av tyske ekspresjonistar, serleg av Trakl. Ein stor ny lyrikar har me fenge. Eg har til gode å lesa Obrestad òg. Økland held på teikni; det gjev dikti hans ein ladd styrke, her fylgjer han dei unge i tysk, engelsk og amerikansk lyrikk.
Mine eigne dikt. Alt er ikkje verdipapir av det eg har rota fram. Alt er slett ikkje dikt, eg har berre bruka verseformi til å segja eitkvart. Det må òg vera lovleg? Eg meiner det.
Denne Profil-gruppa har brugga på noko av kvart, skynar eg. Dikti til Økland er ikkje sundagsjournalisme, som mykje av den norske diktingi er. Han gjeng ikkje rundt emni og skildrar dei, han trengjer inn i dei og skaper dei um kunstnarleg, gjev dei biletkraft og liv.
Eg likar dikt som gjeng mot stormen, føtar seg mot straumen –
Legg merke til desse bod:
Gjev att essensen,
ikkje tings aksidens
Krav til ein diktar.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Amalie Skram: Afkom. Heile den vika har eg halde på med Hellemyrsfolket. Og brennande spanande er heile verket. Slike typar! Fie til dømes! Den Siverten er ein kjeltring. Men der er mykje godt i han òg! Slik er det med alle folki til Amalie Skram. Der er noko rørande hjartegodt på botnen i dei. Petra er kanskje ei av dei nifsaste ho har. Denne boki har eg lese fyrr ein gong. Eit slikt verk skjek ein upp, det er skræmeleg.
Russisk, segjer visst Alf Larsen um Amalie Skram. Sivert er i mykje ein perlegut. Det er verre med Petra, kona hans. Jau, det er lenge sidan dette verket kom. Men endå er det like friskt.
Den nådelause sanningsviljen til forfattarinna har halde burte alt søtlæte, endå det òg kjem fram her og der, dei primære kjenslor og instinkt brenn attum ordi, desse menneski lever.
Storverket i serien er Sjur Gabriel, den fyrste boki. Dinæst Afkom, tenkjer eg. Menneske bunde av arv og miljø, det er dei, desse menneski.
Einar Økland: Mandragora. Ja, dette er eit kjempestig framyver frå debutboki. No har han eit dikt til meg, det er so, og det er godt, men eg vilde segja det same likevel: Eit herleg arbeid, ei sterk og djup diktsamling.
Dette er verkeleg modernistisk poesi på det beste. Han er lært av tyske ekspresjonistar, serleg av Trakl. Ein stor ny lyrikar har me fenge. Eg har til gode å lesa Obrestad òg. Økland held på teikni; det gjev dikti hans ein ladd styrke, her fylgjer han dei unge i tysk, engelsk og amerikansk lyrikk.
Mine eigne dikt. Alt er ikkje verdipapir av det eg har rota fram. Alt er slett ikkje dikt, eg har berre bruka verseformi til å segja eitkvart. Det må òg vera lovleg? Eg meiner det.
Denne Profil-gruppa har brugga på noko av kvart, skynar eg. Dikti til Økland er ikkje sundagsjournalisme, som mykje av den norske diktingi er. Han gjeng ikkje rundt emni og skildrar dei, han trengjer inn i dei og skaper dei um kunstnarleg, gjev dei biletkraft og liv.
Eg likar dikt som gjeng mot stormen, føtar seg mot straumen –
Legg merke til desse bod:
Gjev att essensen,
ikkje tings aksidens
Krav til ein diktar.
Fleire artiklar
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.