Årsbeste frå Håkon
Fleire av dei beste filmane på kino i år var friske pust.
Kristine Kujath Thorp og Nader Khademi spelar godt i ein av årets beste norske filmar.
Foto: Arthaus
Gullpalmevinnar Titane stadfestar Julia Ducournau som rebellen i fransk film. Rått, grenseoverskridande, stilfullt, provoserande og skrekkeleg effektfullt. Gullbjørnen i Berlin gjekk til den rumenske provokatøren Radu Jude for Bad Luck Banging or Loony Porn, som opnar med det som ser ut som ein lang heimespøta sexvideo, før dei flauaste foreldremøtet i skule- og filmhistoria. Dei to vinnarane deler smarte perspektiv på kjønn og kvinneroller. Rumensk film er stabilt imponerande, som eit Europas Iran.
Iranske Mohammad Rasoulof vann Gullbjørnen i 2020 med Det finnes ingen djevel, mot viljen til styresmaktene i heimlandet. Regissøren sit i husarrest, men har laga ein slåande smart og sterk film om dødsstraff. Mildare kritikk finn vi i årets beste film frå eit anna stort filmland, USA, i Oscar-vinnar Nomadland av Chloé Zhao. Frances McDormand briljerer som lausarbeidar blant glade amatørskodespelarar i tråd med stilen til Zhao.
Ingen i USA gjer slikt betre. Gjæve europeiske prisar gjekk til kruttønna Quo vadis, Aida? av bosniske Jasmila Zbanic. Det finst ingen heltar i hennar skildring av hendingane i Srebrenica i 1995. Apatiske FN og blodtørstige Ratko Mladic får passet sitt påskrive.
Til å grine av
Apropos folkemord var den beste krigsfilmen i år stillfarne Natural Light av Dénes Nagy frå Ungarn. Nydeleg foto, subtilt skodespel og umogelege dilemma sikrar ei storslagen filmoppleving om tyskallierte soldatar på partisanjakt. Meir vald er det i den meisterlege meksikanske dystopien New Order av Michel Franco. Landet eksploderer i eit sanseleg angrep med sylkvass lyd, sterke fargar og nådelaust tempo.
Kontrasten er sterk til japanske Mødre av Naomi Kawase, eit sakte, smålåte og stadig overraskande drama om forventingar knytte til familieauke. Tittelgrisen i Gunda av Viktor Kossakovsky tek morsrolla til nye høgder. Aldri har vi sett livet som gris så vakkert og hjarteskjerande.
Filmen som vakte mest kjensler hjå meg i år, var likevel svenske Spring Uje spring av Henrik Schyffert, der Uje Brandelius syng så det svingar medan kroppen blir svekt av Parkinsons. Eg lo og grein i eitt bankande køyr.
Nyt Noreg
Det norske filmåret fekk ein pangstart med morosame og estetisk kjekke Ninjababy av Yngvild Sve Flikke. Endå meir opprørsk var Gritt av Itonje Søimer Guttormsen, som skildrar eit katastrofalt kunstnarisk liv.
Så kom Cannes-karane frå Oslo. De uskyldige av Eskil Vogt var ei stilig skummel skrekkøving med born. Året toppa seg med Verdens verste menneske av Joachim Trier, ei velsmurt skildring av norsk middelklasse i eit særs vellukka, men kritkvitt norsk filmår.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Gullpalmevinnar Titane stadfestar Julia Ducournau som rebellen i fransk film. Rått, grenseoverskridande, stilfullt, provoserande og skrekkeleg effektfullt. Gullbjørnen i Berlin gjekk til den rumenske provokatøren Radu Jude for Bad Luck Banging or Loony Porn, som opnar med det som ser ut som ein lang heimespøta sexvideo, før dei flauaste foreldremøtet i skule- og filmhistoria. Dei to vinnarane deler smarte perspektiv på kjønn og kvinneroller. Rumensk film er stabilt imponerande, som eit Europas Iran.
Iranske Mohammad Rasoulof vann Gullbjørnen i 2020 med Det finnes ingen djevel, mot viljen til styresmaktene i heimlandet. Regissøren sit i husarrest, men har laga ein slåande smart og sterk film om dødsstraff. Mildare kritikk finn vi i årets beste film frå eit anna stort filmland, USA, i Oscar-vinnar Nomadland av Chloé Zhao. Frances McDormand briljerer som lausarbeidar blant glade amatørskodespelarar i tråd med stilen til Zhao.
Ingen i USA gjer slikt betre. Gjæve europeiske prisar gjekk til kruttønna Quo vadis, Aida? av bosniske Jasmila Zbanic. Det finst ingen heltar i hennar skildring av hendingane i Srebrenica i 1995. Apatiske FN og blodtørstige Ratko Mladic får passet sitt påskrive.
Til å grine av
Apropos folkemord var den beste krigsfilmen i år stillfarne Natural Light av Dénes Nagy frå Ungarn. Nydeleg foto, subtilt skodespel og umogelege dilemma sikrar ei storslagen filmoppleving om tyskallierte soldatar på partisanjakt. Meir vald er det i den meisterlege meksikanske dystopien New Order av Michel Franco. Landet eksploderer i eit sanseleg angrep med sylkvass lyd, sterke fargar og nådelaust tempo.
Kontrasten er sterk til japanske Mødre av Naomi Kawase, eit sakte, smålåte og stadig overraskande drama om forventingar knytte til familieauke. Tittelgrisen i Gunda av Viktor Kossakovsky tek morsrolla til nye høgder. Aldri har vi sett livet som gris så vakkert og hjarteskjerande.
Filmen som vakte mest kjensler hjå meg i år, var likevel svenske Spring Uje spring av Henrik Schyffert, der Uje Brandelius syng så det svingar medan kroppen blir svekt av Parkinsons. Eg lo og grein i eitt bankande køyr.
Nyt Noreg
Det norske filmåret fekk ein pangstart med morosame og estetisk kjekke Ninjababy av Yngvild Sve Flikke. Endå meir opprørsk var Gritt av Itonje Søimer Guttormsen, som skildrar eit katastrofalt kunstnarisk liv.
Så kom Cannes-karane frå Oslo. De uskyldige av Eskil Vogt var ei stilig skummel skrekkøving med born. Året toppa seg med Verdens verste menneske av Joachim Trier, ei velsmurt skildring av norsk middelklasse i eit særs vellukka, men kritkvitt norsk filmår.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
FHI svikter sitt samfunnsoppdrag
«Det er svært viktig at FHI er tydelig overfor publikum på at de ikke jobber med årsaken til long covid.»
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Anne Kalvig er religionsvitar og tidlegare professor ved Universitetet i Stavanger. I fjor etablerte ho Medvit forlag.
Foto: Anja Bakken
Tru og tvil
Vi må framleis snakke om kvinner og menn. Men kan vi ikkje samstundes ta rimeleg omsyn til dei andre?
Emilie Enger Mehl avbilda på veg til pressetreff på Grøndland for å presentere Revidert nasjonalbudsjett, 14.05.2024. I budsjettet vert det mellom anna satt av penger til å reversere domstolsreforma. Foto: Javad Parsa / NTB.
Javad Parsa
– Uforståeleg domstolsendring
Sorenskrivar Kirsti Høegh Bjørneset er kritisk til at regjeringa vil reversere domstolsreforma.
Foto: Universitetet i Bergen
Nord-Noreg ord for ord
Bak Nordnorsk ordbok ligg livsverket til ein stor kvinneleg språkforskar frå Lofoten. Ho kjempa seg forbi mange hinder, men møtte alltid nye og fekk aldri anerkjenninga ho fortente.