Roman

Ida Hegazi Høyer:

Ene: skissen

Tiden

Ida Hegazi Høyer er ein av dei norske favorittforfattarane mine. Eg ventar framleis på at ho skal få det store gjennombrotet og nå opp til dei gjævaste nominasjonane, som ho fortener. Men for nye lesarar vil eg nok ikkje tilråde den sjette boka hennar, Ene: skissen, som ein inngang til forfattarskapen, utan at det betyr at boka ikkje er leseverdig. Boka er like full av herleg språkleik og kloke refleksjonar som dei førre bøkene, men dette er den mest eksperimentelle og dermed den minst tilgjengelege boka hennar hittil.

Kollektivet

Romanen går føre seg i eit kollektiv. Tre litt karikerte unge kvinner bur saman: den vakre solstrålen Elena, tungsinna og asosiale Malene og eg-personen, som står midt mellom dette lyse og mørke. Etter kvart blir dei fire; ein forfattar som berre blir omtala med bokstaven A, flyttar inn, og nærværet hennar endrar dynamikken i kollektivet.

Det einaste A bryr seg om, er å skrive. Så lenge ho held seg i den fiktive verda, er ho til å halde ut med, men det er mykje som må leggjast til rette for at ho skal få til det: Jentene må slutte å ha besøk av menn dei treffer på pub, dei må slutte å ruse seg og dei får ikkje sjå på cage fighting eller annan TV. I ein periode må dei endåtil halde seg heilt isolerte; dei handlar det dei treng for ein periode, lukkar døra og blir i leilegheita i fleire veker.

Kammerspel

Forfattaren, A, er altså den som sit på makta i dette monotone, klaustrofobiske kammerspelet. Ho får omgjevnadene til å gi avkall på alt sitt. Elena blir til og med overtalt til å stille opp på litterære arrangement på vegner av henne fordi ho ikkje taklar «overanalyserende litterære diskusjoner». Ho meistrar ikkje å tale om sitt eige virke, si eiga skrift. Høyer harselerer slik med både den narsissistiske kunstnaren og den moderne forfattarrolla, der ein er forventa å stille til alle slags intervju og samtalar når det kanskje ikkje eigentleg spelar så mykje rolle kva ein seier.

Det einaste A lever for, er ord, medan eg-personen stadig lengtar etter jord, å stikke hendene ned i mold. Det er ein fin kontrast, i likskap med kontrasten mellom dei mørke og lyse personlegdomane i kollektivet.

Openberre kvalitetar

Eller er det verkeleg slik at det er snakk om fire personar? Forfattaren går langt i å peike på at det er A som er forteljaren, at A og eg-personen slik er same person. Eller kanskje er alle i kollektivet eigentleg éin person?

Eg blir ikkje heilt klok på dette, teksten svevar litt, om ikkje heilt som ei skisse, som tittelen kan peike på, så iallfall som noko som ikkje er fullt så heilstøypt som i dei andre bøkene Ida Hegazi Høyer har skrive. Men det er kjekt at ho tør å leike seg med romanen, og språket – med rare, overraskande bokstavrim og overflod og vendingar i adjektiv – er umiskjenneleg. Det same gjeld tematikken, relasjon kontra isolasjon, som som alltid er skriven ut slik at han utvidar tankane våre.

Katrine Judit Urke

Katrine Judit Urke er bibliotekar og fast bokmeldar i Dag og Tid.