Grøssande fryd
Nina Lykkes roman syner kor gale det kan gå når vi ikkje set pris på det vi har, medan vi har det.
Nina Lykke har så langt skrive tre romanar etter debuten med ei novellesamling i 2010.
Foto: Agnete Brun
Roman
Nina Lykke:
Full spredning
Oktober
Den vidgjetne Per Fugelli lanserte det han kalla nokpunktet. Berre ved å leve og levere etter det som er i tråd med eigne verdiar og grenser, kan ein oppnå indre fred og likevekt. For mykje av alt er farleg. Greier vi ikkje «stoppe ved nok», får vi eit samfunn fullt av frenetiske egoistar.
Hovudpersonen i Full spredning, Elin, er allmennlege og tar dagleg i mot ein straum av pasientar som ikkje vil innsjå at vi menneske i botn er skrøpelege vesen. Elin meiner folk må skjøne at vi ikkje er her på jorda for å ha det morosamt. Vi stammar frå dei individa frå urtida som forstod å passe seg for alle slags farar, dei rastlause og bekymra nevrotikarane. Ein dag når legen sitt eige nokpunkt.
Alt heile tida
Pasientane er til dømes «tjukken» som kjem innom om lag ein gong i månaden for å klage over alle plagene sine, heilt proforma og utan teikn på verkeleg å ville kutte ut det djupt usunne leveviset sitt. Det er paret på over førti og femti med fem barn frå før, som krev assistert befruktning. Det er faren med den bortskjemde og overvektige dottera som blir rasande når legen spør om kosthaldet i familien. For å mobilisere eit minimum av empati innbiller Elin seg stundom at personen som sit overfor henne, ikkje kjem med slike bagatellar, men at dei har framskriden kreft. Innimellom snakkar ho med skjelettet borte i hjørnet, eit slikt av plast som står på mange legekontor. Han heiter Tore og svarar henne i lakoniske vendingar.
Elin har sjølv sine usunne laster. For å halde ut dagen på arbeid og livet med ektemannen, som nesten aldri er heime, drikk ho ganske mange glas vin kvar einaste kveld. Men det som til slutt utløyser den store krisa, typisk nok for så mange livstrøytte om lag midt i livet, er utruskap. Ungdomskjærasten dukkar opp, via Facebook. Gammal flamme blir som ny, sjølv om også han er gift på sin kant. Det er eit ras dei ikkje greier – eller slett ikkje vil – stanse. Dei møtest i løynd, lovar seg sjølve og kvarandre at dei snart skal slutte, men både vi og dei veit at det ikkje kjem til å skje. Det eskalerer, og det går som det må gå.
Satire og spegel
Utruskapen har same funksjon som drikkinga, ein veg ut av det som har blitt eit liv utan meining, utan glede. Når Elin går inn i dette «holet i lufta», glitrar og skin heile tilværet, ho blir snill med pasientane og tolmodig med ektemannen. Ingenting går lenger inn på henne – eller nesten ingenting. Som andre som jobbar tett på folk, veit Elin at det ikkje finst heilt vanlege eller normale liv. Likevel kjem det fram at hennar eigen oppvekst var i overkant sær og omsorgsfattig. Mot slutten av romanen får vi ei lita soge i soga om Elin og mor hennar. Her kjem det inn meir alvor og sårheit enn tidlegare i boka, utan at Lykke går vekk frå den gjennomgåande svarte humoren. Framstillinga her forankrar Elin som karakter. Ho blir eit levande menneske og ikkje berre ein type, noko som elles lett kan skje i satiriske tekstar.
Full spredning har liknande tematikk og stil som Lykkes førre bok, Nei og atter nei. Satiren er skarp og ramsalt, båe romanane er ein grøssande fryd å lese. Med eit sikkert grep om forteljing og språk syner forfattaren oss dårskapen i tida vi lever i – og at nokpunktet for lengst er overskride.
Hilde Vesaas
Hilde Vesaas er forfattar, lektor og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Nina Lykke:
Full spredning
Oktober
Den vidgjetne Per Fugelli lanserte det han kalla nokpunktet. Berre ved å leve og levere etter det som er i tråd med eigne verdiar og grenser, kan ein oppnå indre fred og likevekt. For mykje av alt er farleg. Greier vi ikkje «stoppe ved nok», får vi eit samfunn fullt av frenetiske egoistar.
Hovudpersonen i Full spredning, Elin, er allmennlege og tar dagleg i mot ein straum av pasientar som ikkje vil innsjå at vi menneske i botn er skrøpelege vesen. Elin meiner folk må skjøne at vi ikkje er her på jorda for å ha det morosamt. Vi stammar frå dei individa frå urtida som forstod å passe seg for alle slags farar, dei rastlause og bekymra nevrotikarane. Ein dag når legen sitt eige nokpunkt.
Alt heile tida
Pasientane er til dømes «tjukken» som kjem innom om lag ein gong i månaden for å klage over alle plagene sine, heilt proforma og utan teikn på verkeleg å ville kutte ut det djupt usunne leveviset sitt. Det er paret på over førti og femti med fem barn frå før, som krev assistert befruktning. Det er faren med den bortskjemde og overvektige dottera som blir rasande når legen spør om kosthaldet i familien. For å mobilisere eit minimum av empati innbiller Elin seg stundom at personen som sit overfor henne, ikkje kjem med slike bagatellar, men at dei har framskriden kreft. Innimellom snakkar ho med skjelettet borte i hjørnet, eit slikt av plast som står på mange legekontor. Han heiter Tore og svarar henne i lakoniske vendingar.
Elin har sjølv sine usunne laster. For å halde ut dagen på arbeid og livet med ektemannen, som nesten aldri er heime, drikk ho ganske mange glas vin kvar einaste kveld. Men det som til slutt utløyser den store krisa, typisk nok for så mange livstrøytte om lag midt i livet, er utruskap. Ungdomskjærasten dukkar opp, via Facebook. Gammal flamme blir som ny, sjølv om også han er gift på sin kant. Det er eit ras dei ikkje greier – eller slett ikkje vil – stanse. Dei møtest i løynd, lovar seg sjølve og kvarandre at dei snart skal slutte, men både vi og dei veit at det ikkje kjem til å skje. Det eskalerer, og det går som det må gå.
Satire og spegel
Utruskapen har same funksjon som drikkinga, ein veg ut av det som har blitt eit liv utan meining, utan glede. Når Elin går inn i dette «holet i lufta», glitrar og skin heile tilværet, ho blir snill med pasientane og tolmodig med ektemannen. Ingenting går lenger inn på henne – eller nesten ingenting. Som andre som jobbar tett på folk, veit Elin at det ikkje finst heilt vanlege eller normale liv. Likevel kjem det fram at hennar eigen oppvekst var i overkant sær og omsorgsfattig. Mot slutten av romanen får vi ei lita soge i soga om Elin og mor hennar. Her kjem det inn meir alvor og sårheit enn tidlegare i boka, utan at Lykke går vekk frå den gjennomgåande svarte humoren. Framstillinga her forankrar Elin som karakter. Ho blir eit levande menneske og ikkje berre ein type, noko som elles lett kan skje i satiriske tekstar.
Full spredning har liknande tematikk og stil som Lykkes førre bok, Nei og atter nei. Satiren er skarp og ramsalt, båe romanane er ein grøssande fryd å lese. Med eit sikkert grep om forteljing og språk syner forfattaren oss dårskapen i tida vi lever i – og at nokpunktet for lengst er overskride.
Hilde Vesaas
Hilde Vesaas er forfattar, lektor og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Satiren er skarp og ramsalt.
Fleire artiklar
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Lite mat: Det er ikkje mykje mat å spore i 17. mai-biletarkivet til NTB, men Andrea (2) har iallfall fått is. Hurra!
Foto: Per Løchen /NTB
Mat på nasjonaldagen
Kva bør vi ete i dag om vi lèt årstida styre menyen?