Førstepremie til Holvik
Først trur du kanskje du er trygg, der du sit med kontroll over kjenslelivet ditt i lenestolen. Så kjem romanen og tar deg.
Ingvild Holvik debuterte med romanen Lykkefeltet i 2010. Premien for alt er den andre romanen hennar.
Foto: Oda Berby
Roman
Ingvild Holvik:
Premien for alt
Samlaget 2017
I byrjinga av Premien for alt er det litt innvikla. Det er fordi personane og situasjonane er lite utvikla, eller vikla ut. Vi får ikkje så mange delar til romanbyggesettet på dei første sidene. Men snart får vi tak i konturar av Inga, Veronika, Albert, Thomas og hovudpersonen Mali – det er det de lesarar får no: namn. Forfattar Ingvild Holvik viklar meir og meir av tråden opp på pinnen for kvar omdreiing; snart liknar tråden ei snelle. (Eg prøvde å unngå å kalle det «snøballeffekten».)
Det mangfaldige livet
Mali er 79 år gammal, enke, har ein vaksen son og er lett parkert etter eit lårhalsbrot. Ho grunnar over tilværet, over den stadig lengre fortida og stuttare framtida, over smått og stort. Vi tenkjer først på henne som ei søt, gammal dame, heilt til vi plutseleg ser ei biskare og bitter side, saman med skarpt humoristiske sider, og slik går dei, omdreiingane. Det ballar på seg, til vi står med ei heil, mangfaldig dame med eit liv og omgjevnader som ikkje er konstantar, dei heller.
Det er for eksempel ikkje det same å vere heime og å vere på sjukeheim, dit Mali kjem for ei stund. Det gjer noko med «tonen», og med identitetsforståinga, ikkje å kunne avgjere sjølv kva og når ein skal ete og om vindauget skal stå ope om natta, i tillegg til at ein sjølv og romkameratane ikkje naudsynleg har kontroll over alle kroppsfunksjonar – eit fenomen som no er på utstilling.
Samstundes kan sjukeheimen vere ein stad for å sjå seg sjølv og andre utanfrå, slik Mali gjer når ho ser utover forsamlinga av dei gamle, som «sit innovervende i seg sjølve og syg tannprotesane reine for restane etter kokt kjøtt».
Ting heng saman
Men det «handlar» ikkje om sjukeheimar, om alderdom eller sjukdom. Det «handlar» ikkje om kva ein snakkar og ikkje snakkar om på små plassar, som her er vove over topografien og historikken til fabrikkstaden Vaksdal med anstaltøya Ulvsnesøy uti fjorden. Heller ikkje «handlar» det om krisa som vi skjønar ligg djupt i Mali: at ho heile livet har levd i skuggen av den døde søstera si, som ingen kunne måle seg med i moras auge, og at dette kan ha skada tilhøvet Mali har til sin eigen son. Romanen har inga uttalt «handling». Men det står ein heil del her, om korleis alle desse tinga heng saman, i eit liv, og ikkje minst – i ein roman. Innsikter openberrar seg hos lesaren etter kvart som vi følgjer Malis blikk ikring seg, etter kvart som vi følgjer tankane hennar oppover og nedover fjellsidene. Når det blir klart kva premien er, i tittelen Premien for alt, og kva «alt» er, får også tittelen ein fleirstemd klang.
Invitert inn i utsnittet
Holvik syg lesaren inn i dette liksom hendingslause landskapet, som vi tvert om opplever som spennande og viktig. Vi får ikkje endelege svar på mysterium frå fortida, og ikkje alle trådar blir samla, men det asar vi oss ikkje opp over. I staden kjenner vi oss merkeleg gripne av det som først verkar trivielt. Men det er forskjell på det trivielle og det kvardagslege. Kvardagen er vi alle prisgjevne, det er til sjuande og sist den vi har. Derfor er det om å gjere med kvardagen, ikkje minst står det noko på spel når nokon skal lage litteratur av han. Vi aksepterer utan vidare at Holvik gir oss eit utsnitt av tilværet, teikna opp mellom to stive permar. Der kan vi gå inn og vere, og kome ut att litterært oppstemde og menneskeleg bevega.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er litteraturvitar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Ingvild Holvik:
Premien for alt
Samlaget 2017
I byrjinga av Premien for alt er det litt innvikla. Det er fordi personane og situasjonane er lite utvikla, eller vikla ut. Vi får ikkje så mange delar til romanbyggesettet på dei første sidene. Men snart får vi tak i konturar av Inga, Veronika, Albert, Thomas og hovudpersonen Mali – det er det de lesarar får no: namn. Forfattar Ingvild Holvik viklar meir og meir av tråden opp på pinnen for kvar omdreiing; snart liknar tråden ei snelle. (Eg prøvde å unngå å kalle det «snøballeffekten».)
Det mangfaldige livet
Mali er 79 år gammal, enke, har ein vaksen son og er lett parkert etter eit lårhalsbrot. Ho grunnar over tilværet, over den stadig lengre fortida og stuttare framtida, over smått og stort. Vi tenkjer først på henne som ei søt, gammal dame, heilt til vi plutseleg ser ei biskare og bitter side, saman med skarpt humoristiske sider, og slik går dei, omdreiingane. Det ballar på seg, til vi står med ei heil, mangfaldig dame med eit liv og omgjevnader som ikkje er konstantar, dei heller.
Det er for eksempel ikkje det same å vere heime og å vere på sjukeheim, dit Mali kjem for ei stund. Det gjer noko med «tonen», og med identitetsforståinga, ikkje å kunne avgjere sjølv kva og når ein skal ete og om vindauget skal stå ope om natta, i tillegg til at ein sjølv og romkameratane ikkje naudsynleg har kontroll over alle kroppsfunksjonar – eit fenomen som no er på utstilling.
Samstundes kan sjukeheimen vere ein stad for å sjå seg sjølv og andre utanfrå, slik Mali gjer når ho ser utover forsamlinga av dei gamle, som «sit innovervende i seg sjølve og syg tannprotesane reine for restane etter kokt kjøtt».
Ting heng saman
Men det «handlar» ikkje om sjukeheimar, om alderdom eller sjukdom. Det «handlar» ikkje om kva ein snakkar og ikkje snakkar om på små plassar, som her er vove over topografien og historikken til fabrikkstaden Vaksdal med anstaltøya Ulvsnesøy uti fjorden. Heller ikkje «handlar» det om krisa som vi skjønar ligg djupt i Mali: at ho heile livet har levd i skuggen av den døde søstera si, som ingen kunne måle seg med i moras auge, og at dette kan ha skada tilhøvet Mali har til sin eigen son. Romanen har inga uttalt «handling». Men det står ein heil del her, om korleis alle desse tinga heng saman, i eit liv, og ikkje minst – i ein roman. Innsikter openberrar seg hos lesaren etter kvart som vi følgjer Malis blikk ikring seg, etter kvart som vi følgjer tankane hennar oppover og nedover fjellsidene. Når det blir klart kva premien er, i tittelen Premien for alt, og kva «alt» er, får også tittelen ein fleirstemd klang.
Invitert inn i utsnittet
Holvik syg lesaren inn i dette liksom hendingslause landskapet, som vi tvert om opplever som spennande og viktig. Vi får ikkje endelege svar på mysterium frå fortida, og ikkje alle trådar blir samla, men det asar vi oss ikkje opp over. I staden kjenner vi oss merkeleg gripne av det som først verkar trivielt. Men det er forskjell på det trivielle og det kvardagslege. Kvardagen er vi alle prisgjevne, det er til sjuande og sist den vi har. Derfor er det om å gjere med kvardagen, ikkje minst står det noko på spel når nokon skal lage litteratur av han. Vi aksepterer utan vidare at Holvik gir oss eit utsnitt av tilværet, teikna opp mellom to stive permar. Der kan vi gå inn og vere, og kome ut att litterært oppstemde og menneskeleg bevega.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er litteraturvitar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Vi kjenner oss merkeleg gripne av det som først kjennest trivielt.
Fleire artiklar
Utvalsleiar Line Eldring leverer NOU-rapporten om EØS-avtalen til utanriksminister Espen Barth Eide (Ap).
Foto: Terje Pedersen / NTB
Kva er alternativet til EØS-medlemskap?
Anna Kleiva er forfattar og omsetjar.
Foto: Privat
Anna Kleiva er ny diktskribent i Dag og Tid
«Eg ser fram til å arbeida meir med einskilde dikt frå ulike forfattarar.»
Sofi Oksanen er av dei forfattarane som har fått flest prisar i Norden. Bøkene hennar er omsette til 46 språk. Biletet er frå bokmessa i Wien i 2022.
Foto: Nicola Montfort / Wikimedia Commons
Vald mot kvinner som våpen
Sofi Oksanen ønskte å skrive ei bok som er tilgjengeleg for vanlege lesarar, som kan lesast utan kart og utan at ein treng følgje krigsnyhenda dag for dag. At essayet Putins krig mot kvinner skulle bli så skremmande, såg ho ikkje heilt for seg.
For Balázs Orbán, som er politisk rådgjevar for statsministeren, er jobben å halda fast ved dei langsiktige måla til regjeringa mellom alle dei mindre og større oppgåvene i kvardagen.
Foto frå heimesida til Orbán Balázs i regjeringa
Verda ifølgje Orbán
BUDAPEST: I ei ny bok fortel ideologen til Viktor Orbán korleis Ungarn vil utfordra den liberale verdsordninga. Weekendavisen har møtt han.
Gjengkrim – ein varsla katastrofe
Det går knapt ein dag utan grove valdshendingar i Oslo. Bak står gjengar og mektige kriminelle nettverk som har vakse fram dei siste ti åra.