Ein dødsdans
Sara Sølberg skriv med stor tankekraft og klinisk intuisjon.
Sara Sølberg vart nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for debuten i 2016.
Foto: Baard Henriksen
Roman
Sara Sølberg:
Sarabande
Oktober
Da Sara Sølberg (f. 1983) debuterte med romanen Seismiske smell i 2016, blei ho fort lagt merke til i det litterære miljøet: Ho blei nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, og i 2017 var ho den første til å få Noregs teknisk-naturvitskaplege universitets litteraturpris som annakvart år går til eit faglitterært eller eit skjønnlitterært verk.
Det er altså med visse forventningar ein les Sarabande, den andre romanen hennar, og ein ser fort at her er det noko med ambisjonsnivå, komposisjon og vinkling av stoffet som viser høgt litterært medvit i form av ei intens og kompromisslaus framstilling i ei kopling mellom psykisk sjukdom og den pågåande klimakrisa verda står oppe i.
Framand i verda
Forteljaren Silje jobbar som gartnar i Botanisk hage på Tøyen i Oslo. Ho har stor fagleg innsikt og ei klar forståing av det økologiske artsmangfaldet og kva for indre og ytre krefter som verkar inn og definerer alt liv på jorda, frå dei minste celler til mennesket som forvaltar både natur og kultur.
Ein ser fort at det er noko gale med Silje. Ho greier verken å halde husværet eller seg sjølv på stell, ho fell ut av alle normale samanhengar og opplever verda gjennom maur og meitemark: «Jeg forsto at jeg ikke bare var meg selv lenger, men at jeg kunne innta alt, bli alt: insektene i skogbunnen, fuglene i trærne, pinnsvinet i buskene. Jeg var vannmolekylene, bakteriene og meitemarkene.»
Denne tankegangen og kjensla av å vere ein annan enn seg sjølv, går tilbake til barndommen og eit uavklart forhold til ei fjern mor og ein far som aldri blir nemnd: «Det var tidlig klart for meg at jeg var en fremmed i verden.» Ei slik totalforståing av verda, den eksistensielle angsten og den avgrunnen ho ser ned i, blir ikkje til å bere, og ho vaknar i ei reimseng på eit psykiatrisk sjukehus.
Kritisk blikk
Her blir ho verande det neste halvåret, medisinert, etter kvart over på samtaleterapi, arbeidstrening og til slutt sjølvterapi. Ho skriv ned det ho tenkjer og opplever, og her leverer ho i essayistiske og faktabaserte passasjar ei djup forståing av dei store samanhengane og dei ørsmå detaljane i eit økosystem som er grunnlaget for alt liv, men der mennesket har skapt ein sterk ubalanse gjennom «ødeleggende goder» som industrialisering, kraftutbygging, oppdrettsnæring og ei omfattande forureining av luft og vatn. Samtidig ser ho med kritisk blikk på livet i ein institusjon, og i ei to sider lang litteraturliste, finn ein, ikkje heilt uventa, Professor Hieronimus av Amalie Skram og En dåre fri av Beate Grimsrud.
Klimalitteratur har blitt eit eige sjangerstudium ved Universitetet i Oslo. På litteraturlista finn ein mellom andre Maja Lunde. Eg vil tru at Sara Sølberg etter kvart også vil hamne på denne lista. Ho er ein opplagd kandidat.
Saman med Carl Frode Tiller, Kristin Ribe, Ingrid Storholmen, Gunnar Wærness og Erlend Skjetne er ho ei markant stemme, ikkje berre blant dei yngre i trøndersk litteratur, men også nasjonalt.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Sara Sølberg:
Sarabande
Oktober
Da Sara Sølberg (f. 1983) debuterte med romanen Seismiske smell i 2016, blei ho fort lagt merke til i det litterære miljøet: Ho blei nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, og i 2017 var ho den første til å få Noregs teknisk-naturvitskaplege universitets litteraturpris som annakvart år går til eit faglitterært eller eit skjønnlitterært verk.
Det er altså med visse forventningar ein les Sarabande, den andre romanen hennar, og ein ser fort at her er det noko med ambisjonsnivå, komposisjon og vinkling av stoffet som viser høgt litterært medvit i form av ei intens og kompromisslaus framstilling i ei kopling mellom psykisk sjukdom og den pågåande klimakrisa verda står oppe i.
Framand i verda
Forteljaren Silje jobbar som gartnar i Botanisk hage på Tøyen i Oslo. Ho har stor fagleg innsikt og ei klar forståing av det økologiske artsmangfaldet og kva for indre og ytre krefter som verkar inn og definerer alt liv på jorda, frå dei minste celler til mennesket som forvaltar både natur og kultur.
Ein ser fort at det er noko gale med Silje. Ho greier verken å halde husværet eller seg sjølv på stell, ho fell ut av alle normale samanhengar og opplever verda gjennom maur og meitemark: «Jeg forsto at jeg ikke bare var meg selv lenger, men at jeg kunne innta alt, bli alt: insektene i skogbunnen, fuglene i trærne, pinnsvinet i buskene. Jeg var vannmolekylene, bakteriene og meitemarkene.»
Denne tankegangen og kjensla av å vere ein annan enn seg sjølv, går tilbake til barndommen og eit uavklart forhold til ei fjern mor og ein far som aldri blir nemnd: «Det var tidlig klart for meg at jeg var en fremmed i verden.» Ei slik totalforståing av verda, den eksistensielle angsten og den avgrunnen ho ser ned i, blir ikkje til å bere, og ho vaknar i ei reimseng på eit psykiatrisk sjukehus.
Kritisk blikk
Her blir ho verande det neste halvåret, medisinert, etter kvart over på samtaleterapi, arbeidstrening og til slutt sjølvterapi. Ho skriv ned det ho tenkjer og opplever, og her leverer ho i essayistiske og faktabaserte passasjar ei djup forståing av dei store samanhengane og dei ørsmå detaljane i eit økosystem som er grunnlaget for alt liv, men der mennesket har skapt ein sterk ubalanse gjennom «ødeleggende goder» som industrialisering, kraftutbygging, oppdrettsnæring og ei omfattande forureining av luft og vatn. Samtidig ser ho med kritisk blikk på livet i ein institusjon, og i ei to sider lang litteraturliste, finn ein, ikkje heilt uventa, Professor Hieronimus av Amalie Skram og En dåre fri av Beate Grimsrud.
Klimalitteratur har blitt eit eige sjangerstudium ved Universitetet i Oslo. På litteraturlista finn ein mellom andre Maja Lunde. Eg vil tru at Sara Sølberg etter kvart også vil hamne på denne lista. Ho er ein opplagd kandidat.
Saman med Carl Frode Tiller, Kristin Ribe, Ingrid Storholmen, Gunnar Wærness og Erlend Skjetne er ho ei markant stemme, ikkje berre blant dei yngre i trøndersk litteratur, men også nasjonalt.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Ein ser fort at det er noko gale med Silje.
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.