I skrivande stund er det ikkje mange botnfrosne bekker å sjå her heime. Skogbotnen er turr mange stader, og folk strøymer til badevatn med sandbotn og andre slags botnar. «Ein kjem ikkje djupare enn åt botnen», seier ordtaket. Sant nok, men å koma djupt ned i ein båt som ligg med botnen i vêret, er vel ikkje so lett?
Granskarane som freistar setja opp grunnformene til arveordet botn, byggjer på ustø botn. Ordet har so ulike former i måla at det er vandt å finna formene som dei alle botnar i, om me kan seia det slik. Botn (norr. botn) er i alle tilfelle eit gamalt ord for ‘nedste flate, grunn’. Ordet ter seg i former som svensk botten, engelsk bottom, nederlandsk bodem og tysk Boden. Bokmålsforma bunn kjem av dansk bund. I norsk folkemål støyter me jamnast på formene botn, bott og bonn (ofte skrive bånn). Botn er i ætt med latin fundus, som har gjeve oss ord som fundament, fundera og fond.
Me brukar botn om underdelen i innhole saker, den inste enden av noko og liknande, jamfør «botnen i badekaret», «ein tjukkbotna kjele», «sjå botnen i brunnen», «gå eit stykke innover dalbotnen». Dersom ein ikkje har pengar på kistebotnen, lyt ein leva sparsamt og fylgja dette rådet: «D’er best å spara frå loket; d’er seint når ein ser botnen.» Når karet er botnskrapa, er det i alle fall for seint. Nokre saker, til dømes skrin og koffertar, kan ha dobbel botn – eller tvibotn, som det òg har vorte kalla. Adjektiva dobbel(t)botna og tvibotna kan visa til gåtefulle, tvitydige og innfløkte utsegner og personar («ein tvibotna replikk»).
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.