Eit mytemøte
Frå intervjuet med Arne Zwaig i Norsk Sjakkblad nr. 2/2005.
Foto: Atle Grønn
Om lesaren vil verta ein myte, har eg berre eit tips: Fyrst må du gjera noko eit miljø set pris på, og så må du forsvinna sporlaust frå ein dag til ein annan.
Då eg var redaktør av Norsk Sjakkblad, ville eg dyrka mytane. I februarnummeret i 2005 fekk eg eit slikt mytemøte, eit portrett over tre sider, med Arne Zwaig. Det er det siste vi såg til han på prent. Han døydde i påska i år, 75 år gamal.
Zwaig forsvann frå norsk sjakk alt i 1977, kort tid etter ein remis med svart mot eksverdsmeister Smyslov i Hastings-turneringa. Den fyrste kjende remisen hans kom derimot 15 år tidlegare. Dette er den mest mytiske remisen i norsk sjakkhistorie.
Zwaig var eit vedunderbarn og spela på det norske OL-landslaget i 1962, berre 15 år gamal. Noreg møtte Sovjet som stilte med Petrosjan på fyrstebord (verdsmeister 1963–69) og Spasskij på andrebord (verdsmeister 1969–72). På tredjebord spela estlendaren Paul Keres mot ein skulegut frå Oslo. Keres var på den tida rekna som den beste spelaren som aldri vart verdsmeister – han fekk ikkje lov av sportskomiteen i Sovjet å utfordra verdsmeister Botvinnik av di han ikkje var god nok russar.
Keres styrte partiet inn i eit tårnsluttspel, der han var ein verdsleiande autoritet. Stillinga var vanskeleg for unge Zwaig, men etter over sju timars spel kjempa nordmannen seg til ein sensasjonell remis. Keres, kjend som sjakkens gentleman, var i elendig humør etter fadesen, fortalde Zwaig meg.
I 1964 vann Zwaig noregsmeisterskapen. Han var berre 17 år og den yngste meisteren vår før Simen Agdestein vann som 15-åring i 1982. Zwaig byrja satsa profesjonelt på sjakk. Han starta tidsskriftet Patt og gjorde i 1973 eit oppsiktsvekkjande intervju med den drapsdømde sjakkentusiasten Fredrik Fasting Torgersen. Zwaig engasjerte seg i kulissane i Torgersen-saka dei neste 30 åra. Men frå sjakken forsvann han.
Eg kontakta Zwaig på ny i 2018 for å skriva ein stubb for Dag og Tid, men utan resultat. Eitt mytemøte kan gå, men ikkje to. Dei siste åra var han ofte innom sjakkpuben The Good Knight i Oslo under framsyning av Carlsen-parti på storskjerm. Dei andre gjestane visste sjølvsagt ikkje at den eldre mannen som sat for seg sjølv med ein kopp kaffi, var ein av Noregs beste spelarar.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Om lesaren vil verta ein myte, har eg berre eit tips: Fyrst må du gjera noko eit miljø set pris på, og så må du forsvinna sporlaust frå ein dag til ein annan.
Då eg var redaktør av Norsk Sjakkblad, ville eg dyrka mytane. I februarnummeret i 2005 fekk eg eit slikt mytemøte, eit portrett over tre sider, med Arne Zwaig. Det er det siste vi såg til han på prent. Han døydde i påska i år, 75 år gamal.
Zwaig forsvann frå norsk sjakk alt i 1977, kort tid etter ein remis med svart mot eksverdsmeister Smyslov i Hastings-turneringa. Den fyrste kjende remisen hans kom derimot 15 år tidlegare. Dette er den mest mytiske remisen i norsk sjakkhistorie.
Zwaig var eit vedunderbarn og spela på det norske OL-landslaget i 1962, berre 15 år gamal. Noreg møtte Sovjet som stilte med Petrosjan på fyrstebord (verdsmeister 1963–69) og Spasskij på andrebord (verdsmeister 1969–72). På tredjebord spela estlendaren Paul Keres mot ein skulegut frå Oslo. Keres var på den tida rekna som den beste spelaren som aldri vart verdsmeister – han fekk ikkje lov av sportskomiteen i Sovjet å utfordra verdsmeister Botvinnik av di han ikkje var god nok russar.
Keres styrte partiet inn i eit tårnsluttspel, der han var ein verdsleiande autoritet. Stillinga var vanskeleg for unge Zwaig, men etter over sju timars spel kjempa nordmannen seg til ein sensasjonell remis. Keres, kjend som sjakkens gentleman, var i elendig humør etter fadesen, fortalde Zwaig meg.
I 1964 vann Zwaig noregsmeisterskapen. Han var berre 17 år og den yngste meisteren vår før Simen Agdestein vann som 15-åring i 1982. Zwaig byrja satsa profesjonelt på sjakk. Han starta tidsskriftet Patt og gjorde i 1973 eit oppsiktsvekkjande intervju med den drapsdømde sjakkentusiasten Fredrik Fasting Torgersen. Zwaig engasjerte seg i kulissane i Torgersen-saka dei neste 30 åra. Men frå sjakken forsvann han.
Eg kontakta Zwaig på ny i 2018 for å skriva ein stubb for Dag og Tid, men utan resultat. Eitt mytemøte kan gå, men ikkje to. Dei siste åra var han ofte innom sjakkpuben The Good Knight i Oslo under framsyning av Carlsen-parti på storskjerm. Dei andre gjestane visste sjølvsagt ikkje at den eldre mannen som sat for seg sjølv med ein kopp kaffi, var ein av Noregs beste spelarar.
Atle Grønn
Atle Grønn er internasjonal meister i sjakk.
Fleire artiklar
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.