Sport før og no
Mytar om løpetid
Ultraløp på Bislett i 2023: Det har faktisk vist seg at tidsgapet mellom kvinner og menn blir mindre dess lengre eit løp er.
Foto: Frederik Ringnes / NTB
«Hester damper, menn svetter og kvinner blusser kledelig.»
Det var gammal talemåte, ifølgje boka med den treffande tittelen Løpetid. Boka er skriven av Terje Nordberg i 1984, og her fortel han at det inntil nyleg har vore ein kraftig motvilje mot at kvinner skulle drive med langdistanse:
«... hvis det i hele tatt fantes noen som var i stand til å løpe mer enn 400 meter ble de betraktet nesten som kuriositeter, som hørte hjemme på markedsplasser, sammen med skjeggete danserinner...».
I OL i Mexico i 1968 var den lengste distansen for kvinner 800 meter. Det er ikkje lett å sette fingeren på kva det var som gjorde at kvinner ikkje skulle springe langt. Grunnlaget var ei slags blanding av hormon- og syklusforstyrringar, skadar og fordommar – litt slik som at livmora ramla ut dersom ein hoppa for høgt på ski.
Ein endå seigare myte om kvinner og langdistanse som i enkelte miljø framleis ikkje er avliva, er at ein mistar menstruasjonen av for stor mengde trening.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
