Skjeldal slår inn
åpne bedehusdører
Teikning: May Linn Clement
KRISTENDOM
Det er mye å ta tak i i Eskil Skjeldals kommentar om KrF og Frps angivelige konkurranse om «å vere mest kristen». Bare dette premisset i seg selv fremstår nokså pussig, som om det å være kristen er en konkurranse i det hele tatt. Med hensyn til den begrensede spalteplassen jeg har blitt tildelt, kan jeg bare imøtegå tre av Skjeldals påstander her.
For det første hevder Skjeldal at KrF-lederen bedriver en problematisk 1:1-kobling mellom religion og politikk, fordi sistnevnte mener at kristne verdier kommer til syne gjennom praktisk politikk. Men det er en vesensforskjell på å si at det finnes en sammenheng mellom livssyn og politikk, og å fremme en 1:1-kobling mellom de to. Det ville i grunnen vært mer oppsiktsvekkende å hevde at ikke-kristen tro, etikk og verdier får praktiske og politiske konsekvenser.
Det samme nøytralitetsidealet spøker også i bakgrunnen når Skjeldal argumenterer for at verdier er «allmennmenneskelege», «uavhengig av tru». Han synes det er problematisk at KrF løfter noen bestemte verdier som «kristne», fordi jøder, muslimer og humanetikere er da også opptatt av nestekjærlighet! Ja, heldigvis, får jeg legge til. At mange kan samle seg rundt noen fellesverdier, gjør det ikke mindre meningsfullt og samtidig knytte verdibegrep an til bestemte tradisjoner, fordi språket vårt får sin mening i en praksis- og fortellingskontekst. At nestekjærligheten viser seg gjennom en samaritan som hjelper en fremmed i veikanten, gir en fortolkningsramme til et honnørord som står i fare for å bli intetsigende i seg selv. At menneskeverdet og forvalteransvaret begrunnes i en skapelsesberetning hvor Gud selv konkluderte med at skaperverket, inkludert mennesket, var «svært godt», gir en ganske annen klangbunn enn for eksempel for en utilitarist som gjerne kan snakke om menneskeverd, men da forstå og betinge dette med helt andre fortellinger og parametre.
Til sist slår Skjeldal likeså greit inn noen åpne (bedehus)dører når han maner bedehusene til å ta seg av lovsangen og tilbedelsen, mens Stortinget må ta seg av den praktiske politikken. Selvsagt må oppgavefordelingen være slik. Men hva vil Skjeldal at hun skal gjøre, politikeren som har sunget sin lovsang på søndagens gudstjeneste i bedehuset og mandag morgen går til sitt arbeid som folkevalgt? Legge sitt livssyn, sitt menneskesyn og sine dypeste overbevisninger igjen hjemme på nattbordet, sammen med salmeboken? Bedehus og storting er åpenbart to helt forskjellige arenaer, men folkene som driver med gudsdyrkelse og politikk, kan i noen tilfeller være de samme, selv i et sekulært land som Norge. Da blir det meningsløst å argumentere for et vanntett skille mellom kristne verdier og politikk, like lite som det gir mening å argumentere for et skille mellom sekulære verdier og politikk.
Silje Kvamme Bjørndal er
Ph.D. i teologi og politisk rådgjevar for KrF.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
KRISTENDOM
Det er mye å ta tak i i Eskil Skjeldals kommentar om KrF og Frps angivelige konkurranse om «å vere mest kristen». Bare dette premisset i seg selv fremstår nokså pussig, som om det å være kristen er en konkurranse i det hele tatt. Med hensyn til den begrensede spalteplassen jeg har blitt tildelt, kan jeg bare imøtegå tre av Skjeldals påstander her.
For det første hevder Skjeldal at KrF-lederen bedriver en problematisk 1:1-kobling mellom religion og politikk, fordi sistnevnte mener at kristne verdier kommer til syne gjennom praktisk politikk. Men det er en vesensforskjell på å si at det finnes en sammenheng mellom livssyn og politikk, og å fremme en 1:1-kobling mellom de to. Det ville i grunnen vært mer oppsiktsvekkende å hevde at ikke-kristen tro, etikk og verdier får praktiske og politiske konsekvenser.
Det samme nøytralitetsidealet spøker også i bakgrunnen når Skjeldal argumenterer for at verdier er «allmennmenneskelege», «uavhengig av tru». Han synes det er problematisk at KrF løfter noen bestemte verdier som «kristne», fordi jøder, muslimer og humanetikere er da også opptatt av nestekjærlighet! Ja, heldigvis, får jeg legge til. At mange kan samle seg rundt noen fellesverdier, gjør det ikke mindre meningsfullt og samtidig knytte verdibegrep an til bestemte tradisjoner, fordi språket vårt får sin mening i en praksis- og fortellingskontekst. At nestekjærligheten viser seg gjennom en samaritan som hjelper en fremmed i veikanten, gir en fortolkningsramme til et honnørord som står i fare for å bli intetsigende i seg selv. At menneskeverdet og forvalteransvaret begrunnes i en skapelsesberetning hvor Gud selv konkluderte med at skaperverket, inkludert mennesket, var «svært godt», gir en ganske annen klangbunn enn for eksempel for en utilitarist som gjerne kan snakke om menneskeverd, men da forstå og betinge dette med helt andre fortellinger og parametre.
Til sist slår Skjeldal likeså greit inn noen åpne (bedehus)dører når han maner bedehusene til å ta seg av lovsangen og tilbedelsen, mens Stortinget må ta seg av den praktiske politikken. Selvsagt må oppgavefordelingen være slik. Men hva vil Skjeldal at hun skal gjøre, politikeren som har sunget sin lovsang på søndagens gudstjeneste i bedehuset og mandag morgen går til sitt arbeid som folkevalgt? Legge sitt livssyn, sitt menneskesyn og sine dypeste overbevisninger igjen hjemme på nattbordet, sammen med salmeboken? Bedehus og storting er åpenbart to helt forskjellige arenaer, men folkene som driver med gudsdyrkelse og politikk, kan i noen tilfeller være de samme, selv i et sekulært land som Norge. Da blir det meningsløst å argumentere for et vanntett skille mellom kristne verdier og politikk, like lite som det gir mening å argumentere for et skille mellom sekulære verdier og politikk.
Silje Kvamme Bjørndal er
Ph.D. i teologi og politisk rådgjevar for KrF.
Fleire artiklar
New York-politiet storma 30. april Hamilton Hall ved Columbia University for å kaste ut Gaza-aktivistane som okkuperte bygningen.
Foto: Caitlin Ochs / Reuters / NTB
Guds vreide over Columbia
Fleire tusen amerikanske studentar er blitt arresterte for å demonstrere mot Israel. USAs normalt så sterke ytringsvern blir utfordra.
Palestinarar på veg ut av Rafah måndag, etter at Israel varsla nye åtak i byen lengst sørvest i Gaza.
Foto: Ramadan Abed / Reuters / NTB
Den raude streken i Rafah
Kanskje skal sluttspelet i Gaza-krigen stå i Rafah. Det blir neppe kort.
For Balázs Orbán, som er politisk rådgjevar for statsministeren, er jobben å halda fast ved dei langsiktige måla til regjeringa mellom alle dei mindre og større oppgåvene i kvardagen.
Foto frå heimesida til Orbán Balázs i regjeringa
Verda ifølgje Orbán
BUDAPEST: I ei ny bok fortel ideologen til Viktor Orbán korleis Ungarn vil utfordra den liberale verdsordninga. Weekendavisen har møtt han.
29 år gamle Jordan Bardella leier det franske høgrepopulistiske partiet Rassemblement National – som omsett til norsk vert Nasjonal samling. Det ligg an til å verte det største partiet i Frankrike ved EU-valet om ein månad. Biletet er frå eit valkampmøte i Perpignan, sør i Frankrike, 1. mai.
Foto: Manon Cruz / Reuters
Eit Europa i mørkare blått
Partia ytst til høgre ligg an til å styrkje stillinga si i Europaparlamentet ved valet om ein månad. Men dei kjem ikkje til å få stor politisk makt, ifølgje diplomat og forskar Sverre Jervell.
Elin Eika Bringa debuterer som romanforfattar.
Foto: Christopher Helberg / Bonnier Forlag
Utan eit eige rom
Elin Eika Bringa skriv seg inn i dei siste dagane i eit liv i romanen Snart er eg natt.