Narkotika

Omar Svendsen-Yagci

Tidligere tolldirektør Bjørn Røse forsøker å gjøre seg selv til overdommer over krystallklar forsking om dagens feilslåtte ruspolitikk.

Bjørn Røse har skrevet om hvordan alle vi som kjemper for en human ruspolitikk, Riksadvokaten og Rusreformutvalget blir blind av sine gode intensjoner. Det er grunnløse påstander.

Det er påfallende at Røse påstår at Rusreformutvalget sitt arbeid er basert på «feilaktig informasjon». Rusreformutvalget består av over 400 sider lang dokumentasjon som helt tydelig slår fast at Norge må gi hjelp – ikke straff.

Å basere seg på magefølelsen framfor oppdaterte erfaringer og forskning er selvsagt lettere. Men det er et stort svik mot alle de som sliter, og som sårt trenger en rusreform. Over 300 mennesker dør av overdose i Norge, og med det topper vi den europeiske overdosestatistikken. Det er et resultat av en feilslått ruspolitikk som har behandlet rusavhengige og eksperimentelle ungdommer som kriminelle framfor som mennesker vi skal hjelpe.

Er det best å møte mennesker som sliter, med håndjern, moralisme og stigmatisering? Selv om intensjonene er gode?

Straffelinjen i norsk ruspolitikk flytter de menneskene vi ønsker å hjelpe. Vi vet at fire av ti ungdommer i nødssituasjoner ved rus nekter å ringe ambulansen for hjelp, i frykt for straff. Straff øker terskelen for å søke hjelp.

Straff er det hardeste kontrollverktøyet en stat har overfor borgerne. I et liberalt samfunn er det de som ønsker å fortsette å straffe, som har bevisbyrden. Jeg kan ikke lese at Røse peker på dokumentasjon som tyder på at straff funker – snarere tvert imot, det gjør vondt verre.

For vi er helt enige om at rus ikke er et gode, og det medfører store skader. Straff gjør likevel vondt verre. Krigen mot narkotika er en mislykket kamp som har ført sårbare mennesker inn i utenforskap, håndjern og død. Da må vi begynne å se på land som behandler rusavhengighet som en sykdom som skal behandles, framfor som kriminalitet. I disse landene går pilene i riktig retning, i motsetning til i Norge.

Likevel vil avkriminalisering kun løse det ene problemet med dagens ruspolitikk. Det andre problemet handler om at staten må få kontroll over det svarte markedet ved å legalisere og regulere cannabis.

Røse peker på Canada som et skrekkeksempel. Andre, deriblant Willy Pedersen, professor ved UiO, skriver i et innlegg i Aftenposten at «erfaringene er lovende» fra Canada.

Canadiske myndigheter har evaluert cannabisreformen som skulle gå fra forbud til folkehelse. De beskriver et bilde der det svarte markedet er kraftig redusert, befolkningen har mer kunnskap, bruken blant ungdom er stabil og debutalderen har økt.

Legalisering handler om å regulere et svart og i realiteten ukontrollert cannabismarked. Regulert cannabissalg på polet vil sørge for å slå bein på det svarte markedet, bekjempe gjengene og sørge for at rusen folk putter inn i kroppen sin, er tryggere enn den som selges på gata.

I likhet med Røse etterlyser jeg mer kunnskap i samfunnsdebatten om hvorfor folk bruker rus. Det er ikke mangel på straff, men behovet for hjelp, omsorg og følelsen av å være del av et fellesskap.

Det er ingen plausibel sammenheng mellom økt straff og rusavhengighet. Tvert imot ser vi at de som faller i et rushelvete, har opplevd utenforskap, traumer i barndommen og store psykiske lidelser. Rusen blir en flukt fra virkeligheten. Den canadiske evalueringen viser også at årsaken til økt cannabisbruk blant ungdom er stress, angst og ensomhet.

Kriminelle gjenger tjener seg søkkrike på å utnytte sårbar ungdom. Vi kan ikke tillate oss å ha en ruspolitikk som styres av kriminelle gjenger. Derfor må staten ta kontroll over rusmarkedet og begynne å hjelpe.

Norsk ruspolitikk har vært basert på en umulig utopi og endt tusenvis av liv i død og utenforskap. Vi må slutte å lytte til magefølelsen, og heller lytte til all den forskningen og erfaringen som beviser at straff ikke funker.

Omar Svendsen-Yagci er andre nestleiar i Unge Venstre.